Konvensjon mot rasediskriminering

Konvensjonen ble åpnet for underskrifter i 1966. Først i 1969 ble Rasediskrimineringskonvensjonen gjeldende, etter at 27 land hadde underskrevet avtalen. Målet med konvensjonen er å sørge for at grupper som forskjellsbehandles på grunn av rase, hudfarge og/eller etnisk opprinnelse har de samme rettighetene som alle andre. Annet hvert år sender landene som har undertegnet avtalen rapporter til FNs rasediskrimineringskomité (CERD). Kommisjonen kommer ofte med anbefalinger og kommentarer til hvordan avtalen skal forstås.

Gjennomføring

Konvensjonen ble vedtatt i 1969, på et tidspunkt da mange land fortsatt diskriminerte store deler av befolkningen på bakgrunn av rase eller etnisk tilhørighet. Flere land nektet å skrive under, og land som Sør-Afrika og USA undertegnet ikke før på 1990-tallet. Til tross for dette var avtalen et viktig første skritt mot å realisere løftene i Menneskerettighetserklæringen fra 1948. Gruppen av 77 (G77), som består av 130 utviklingsland, var svært aktive i utformingen av Rasediskrimineringskonvensjonen. .

I dag er diskriminering på nivå med apartheidstyret i Sør-Afrika nærmest utryddet, men mennesker forskjellsbehandles fortsatt på grunn av rase eller etnisk tilhørighet. Minoritetsgrupper som kurderne i Nord-Irak og tamilene på Sri Lanka utsettes for omfattende diskriminering på grunn av sin etniske tilhørighet. I Europa blir romanifolket daglig diskriminert, og i Afrika har flere konflikter blusset opp på grunn av forskjellsbehandling av ulike etniske grupper. Disse eksemplene viser at det fortsatt er lang vei å gå før målene i Rasediskrimineringskonvensjonen er nådd.