Konvensjon om kulturgjenstander

Seksten år etter at man laget en konvensjon for å beskytte kulturminner i krigstid, bestemte det internasjonale samfunnet seg for å utvide denne beskyttelsen til også å gjelde illegal handel i fredstid.

Dette var den første internasjonale avtalen i kampen mot ulovlig overføring av kulturminner i fredsstid. Likevel har ikke konvensjonen tilbakevirkende kraft, og handler bare om objekter som er ført over landegrenser etter at konvensjonen har trådt i kraft for begge land involvert i en sak.

Gjennomføring

Definisjonen av hva som er et kulturminne er ganske vid, men gjenstanden må ha en særlig verdi innen arkeologi, forhistorie, historie, litteratur, kunst eller vitenskap. Mens denne konvensjonen beskytter kulturminner som kan flyttes på, har vi også konvensjonen for verdensarven som beskytter kulturminner som er stedfaste.

Medlemslandene forplikter seg til å vurdere spesiell verning av gjenstandene i sine land, og til å kontrollere og innføre lover særlig mot eksport og import. Landene må også returnere stjålne kulturskatter til hjemlandene.

UNIDROIT , en uavhengig interstatlig organisasjon med oppgave å studere behov og metoder for å modernisere, harmoniserer og koordinere lovene mellom stater og grupper av stater, er spurt av UNESCO å utarbeide og håndheve en konvensjon om tilbakelevering av stjelte eller illegale eksporterte kulturelle objekter (1995) , en avtale som fører konvensjonen fra 1970 videre. Gjennom denne konvensjonen forplikter stater seg her til å behandle sakene likt som andre ulovligehter, og til å gjennomføre rettsaker i nasjonale retsstystemer. I tillegg dekker UNIDROIT-konvensjonen alle kulturelle objekt, ikke bare de som erklært nasjonale kulturskatter.