Kyoto-protokollen

Kyoto-protokollen/avtalen er et tillegg til FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC), også kalt klimakonvensjonen. Klimakonvensjonen ble undertegnet på verdenskonferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Kyoto-protokollen ble vedtatt i desember 1997 i Kyoto, Japan.

Land som har undertegnet Kyoto-protokollen forplikter seg til å redusere utslipp av skadelige klimagasser i perioden 2008-2012. Det er de rike industrilandene som er forpliktet til å redusere sine utslipp. Samlet må disse landene kutte sine utslipp av klimagasser med 5 prosent i perioden 2008-2012 i forhold til 1990 nivå. Flere utviklingsland har også underskrevet avtalen, men de har ingen utslippsforpliktelser. Kyoto-protokollen ble først gyldig 16.februar 2005. Da hadde 55 stater ratifisert avtalen. I dag har 189 land underskrevet Kyotoavtalen.

Kyotoavtalen tillater medlemslandene å samarbeide om utslippsreduksjoner på tvers av landegrensene, samt kjøpe og selge utslippskvoter seg imellom. Hvert år møtes medlemslandene av klimakonvensjonen til partsmøter (Conference of the Parties - COP) i desember. På COP-møtene forhandler og diskuterer landene hvordan de best kan redusere CO2-utslipp og gjennomføre Kyoto-protokollen.

Gjennomføring

Kyoto-protokollen kritiseres for og ikke være ambisiøs nok, mens utslippsmålene beskrives som små og kortsiktige Forpliktelsene i protokollen ligger også milevis unna de målsetningene FNs klimapanel anbefaler.

Kyoto-protokollen har også blitt kritisert for fordelingen av utslippsreduksjoner mellom land. Målestokken for utslippsreduksjonene er satt til 1990, noe som favoriserer enkelte land, mens andre kommer dårlig ut. Land i det tidligere Sovjetunionen hadde for eksempel en industri som forurenset svært mye på dette tidspunktet, samtidig som avanserte land som Japan forlengst hadde gjennomført kraftige kutt i utslippene.

Land som historisk har stått for moderate utslipp, som India, Brasil og Kina, rammes ikke av kravene i avtalen, til tross for at utslippene i disse landene øker sterkt. Avtalen omfatter dessuten ikke internasjonal skips- og flytrafikk, som står for en betydelig del av de globale utslippene. USAs manglende deltagelse gjør at mange anser avtalen som feilslått, ettersom landet alene står for over 20 prosent av verdens totale utslipp av skadelige klimagasser.

FNs toppmøter og videre arbeid

Målet for FNs toppmøte i København i desember i 2009 var å få på plass en ny klimaavtale. Håpet for den nye avtalen var at de rike landene skal forplikte seg til mer ambisiøse kutt i utslipp. Det diskuteres også hvordan hele verden kan øke sin innsats for å bekjempe klimaendringene. Allerede på Bali i 2007 ble det bestemt at den globale klimainnsatsen skulle økes på fire områder: utslippsreduksjon, tilpasninger til klimaendringer, finansiering av klimatiltak og overføring av klimavennlig teknologi.

Klimatoppmøtet i København 2009 ble ikke den suksessen mange håpet på. Man endte kun opp med en ikke-bindende målsetting for medlemslandene om at man ikke vil ha en økning over to grader varmere. På COP16 i Cancun kom en et steg videre, ved å blant annet etablere et grønt klimafond, og vedta et program for at rike land skal finansiere regnskogsbevarende tiltak i utviklingsland. Likevel ble mange viktige spørsmål utsatt til COP17 i Durban, som avholdes i desember 2011. Samtidig pågår det debatter om FN er det rette forumet for resultat, eller om man må gå over til flere mellomstatlige avtaler og forpliktelser.

Les mer om miljø og klima på Fn.no:

Klimaforhandlinger i FN

Klimaendringer

Relatert informasjon