Afghanistan

Bakgrunn: kupp og okkupasjon

Afghanistan har en historie som uavhengig kongedømme helt tilbake til 1700-tallet. Landet var lenge en regional stormakt, før det på 1800-tallet ble marginalisert i en maktkamp mellom Storbritannia og Sovjetunionen. Dagens konflikt har sine røtter tilbake til 1970-tallet da det langvarige kongedømmet ble vippet av tronen.

Konfliktene i 1970-tallets Afghanistan var tilforlatelig like de vi ser i dag. En politisk elite i Kabul ønsket å reformere og modernisere landet, mens den konservativ majoritet på landsbygda stilte seg likegyldige eller skeptiske til reformene. De politiske spenningene førte i løpet av seks år til to politiske kupp og en invasjon. I 1973 ble kongen først avsatt i et kupp, der den relativt liberale Mohammed Daoud Khan innsatte seg selv som president. Hans uttalte mål var å framskynde kongens mislykkede reformer og få fortgang på moderniseringen av landet. Under Daoud Khan økte imidlertid konflikten mellom den borgelige styringseliten og det Afghanske kommunistpartiet (PDPA). Ved å fjerne kongen fra makten, hadde Khan også fjernet den siste instans med en viss legitim og respektert makt i Kabul. Der igjennom banet han også veien for det andre kuppet i løpet av fem år, der kommunistene tok livet av Daoud Khan 1978.

Men i likhet med Doud Khan hadde heller ikke kommunistpartiet noen bred folkelig støtte. De mange reformene partiet iverksatte ble sett på som anti-religiøse og ikke-afghanske i store deler av befolkningen, som ikke regnet kommunistregimet som legitimt. Kommunistene svarte med å arrestere og torturere tusenvis av opposisjonelle. Urolighetene førte til indre stridigheter i PDPA. Først ble generalsekretæren i partiet drept, etter ordre av statsministeren fra samme parti, før statsministeren selv ble drept i et sovjetisk attentat, støttet av andre fraksjoner i partiet. Lenge så det ut som om hele PDPA-regjeringen skulle falle, før Sovjetunionen bestemte seg for å intervenere landet. I 1979 invaderte Sovjet Afghanistan med over 100.000 soldater.

Afghanske menn mottar mat fra Verdens matvareprogram i hovedstaden Kabul (Foto: UN Photo/WFP)

Islamistisk vekst

Den Sovjetiske invasjonen bidro til å stabilisere kommunistregimet, men var lite populær i befolkningen. Regjeringen ble ikke bare ansett som udemokratisk, men også som en trussel mot Afghanistans kulturelle og religiøse identitet. En rekke opprørsgrupper begynte å organisere seg på landsbygda og kjempe mot den Sovjetiske okkupasjonen. Mange av opprørerne var religiøse fundamentalister, andre var mer demokratisk orientert. Men i verden for øvrig ble de sett på som en eneste stor bevegelse, omtalt som mujahideen.  

Den Sovjetiske invasjonen spredte frykt og sinne i resten av verden. Spesielt USA, som ønsket å demme opp mot kommunismen, var forarget over invasjonen og bestemte seg for å støtte opprørerne. Sammen med Saudi Arabia bevilget de over en tiårsperiode nesten 40 milliarder dollar i penger og våpen til opprørerne i landet. Dermed var det duket for en langvarig krig mellom kommunistene og mujahideen.

Men bak mujahideen vokste det fram en bred fundamentalistisk og konservativ religiøs bevegelse omtalt som Hizb-e Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar. Denne bevegelsen ble nå væpnet til tennene av USA og dets allierte i et forsøk på å nedkjempe Sovjet. Radikalisert av krigen førte de en fanatisk kamp mot okkupasjonsmakten, men også mot andre fraksjoner internt i mujahideen. Konflikten ble mer og mer blodig. I løpet av de ti årene krigen varte, skal mer enn 600.000 afghanere ha blitt drept og mer enn 6 millioner drevet på flukt til nabolandene Iran og Pakistan.

Borgerkrig

I 1989 trakk Sovjetunionen seg endelig ut av Afghanistan. Tilbake lå et land i total oppløsning. De ulike opprørsgruppene klarte til slutt å nedkjempe kommunistene i Kabul, men ble aldri enige om den videre maktfordelingen. I stedet fortsatte krigen.

Spesielt kompromissløs var Gulbuddin Hekmatyar og Hizb-e Islami, som nærmest ønsket makten i landet for seg selv. Sammen med andre islamistgrupper, støttet av Saudi Arabia og Pakistan, startet de langvarige artilleriangrep på hovedstaden Kabul, der de resterende opprørerne forsøkte å etablere et nytt styre. Resultatet ble en ny borgerkrig, som skulle vare helt fram til den islamistiske Taliban-bevegelsen tok kontroll over landet i 1996-1997. Viktig i denne sammenheng er støtten fra den pakistanske etterretningsorganisasjonen ISI. De ønsket et framtidig Afghanistan som var alliert med dem i deres konflikt med India, og fryktet et Afghanistan alliert med vestlige land og India. Derfor støttet de skiftende sider i krigen, og da Taliban vokste seg sterkt på midten av 1990-tallet nøt også de støtte fra ISI.

Taliban hadde sitt utspring blant unge mujahideen-krigere i Kandahar, ledet av bondesønn og pashtun Mullah Mohammed Omar. Med bred militær støtte fra Pakistans etterretning tok Taliban gradvis kontroll over landet og inntok Kabul i 1996. På det meste kontrollerer Taliban nærmere 90 prosent av Afghanistans landområde. Bare en liten flik av landet var styrt av den såkalte Nordalliansen, forent i opposisjon til Taliban. I resten av landet utøvet Taliban et nærmest middelalderstyre, der kvinner ble nektet å arbeide og studere, tyveri ble straffet med amputasjoner, og opposisjonelle ble systematisk forfulgt og drept. Taliban-regimet var aldri anerkjent av andre land enn Saudi Arabia, Pakistan og de Arabiske emirater, men styrte de facto landet i nesten fem år. Men til tross for deres harde framferd, representerte Taliban for mange i Afghanistan en periode med kjærkommen fred og stabilitet. Under Talibans styre opphørte nærmest all korrupsjon, kriminalitet og opiumsdyrking i landet. Prisen var et politisk og kulturelt diktatur. Styret varte helt fram til oktober 2001, da den militære Nordalliansen, ved hjelp av USA og NATO, gjenvant militær kontroll over det meste av landet.

Talibans fall

Under Taliban hadde terrornettverket Al-Qaida både treningsleire og hovedbase i Afghanistan. Herfra koordinerte nettverkets leder Osama bin Laden blant annet terrorangrepet på USAs ambassade i Nairobi i 1998. Likevel var Al-Qaida relativt vanskelige å nedkjempe for USA, all den tid de oppholdt seg i Afghanistan under beskyttelse av Taliban. Hemmelige forhandlinger mellom USA og Taliban foregikk om en utlevering av bin Laden, men partene kom aldri til enighet. USA ville ha bin Laden for retten i USA, mens Taliban aldri ville strekke seg lenger enn å tilby en utlevering til et annet muslimsk land.

Da Al-Qaida gjennomførte sine brutale terrorangrep mot New York og Washington 11. september 2001, var det slutt på amerikanernes tålmodighet. De krevde bin Laden utlevert umiddelbart, hvis ikke ville de innlede et angrep på Afghanistan. Taliban-regimet imøtekom aldri det amerikanske kravet, og 7. oktober startet USA omfattende bombing av Taliban sine stillinger. Uker seinere innledet Nordalliansen og amerikanske styrker framrykninger mot Kabul, som ledet til Talibanregimets fall to måneder seinere.

De nye makthaverne i Kabul representerte en broket forsmaling av krigsherrer og tidligere Mujahideen-krigere. Med økonomisk og militær støtte fra NATO, USA og mange vestlige land, etablerte de et midlertidig styringsråd, der Hamid Karzai, sønn av en tidligere politiker og kjent antikommunist, ble innsatt som president.

I 2004 ble det for første gang gjennomført frie valg i Afghanistan, og Karzai ble nå formelt valgt til president med over 50 prosent av stemmene. Mer enn to tredjedel av landets 12 millioner stemmeberettigede skal ha stemt ved valget. Det ble også valgt en ny nasjonalforsamling og forhandlet fram en ny grunnlov.

Nye konflikter med Taliban (2004 til dags dato)

Men til tross for Taliban-regimets fall var ikke krigen over. Etter å ha unngått fullstendig nederlag i 2002, regrupperte det gjenværende Taliban seg mot grensene til Pakistan. Herfra gjenopptok de i 2005 en omfattende geriljakrig mot føderale myndigheter og mot de internasjonale styrkene. Kampene økte i antall år for år, og i løpet av 2007-2008 hadde Taliban gjenvunnet mye av kontrollen over det sørlige og østlige Afghanistan.

I et forsøk på å gjenvinne den militære overtaket bestemte USAs president Barack Obama seg i 2008 for dramatisk å øke antallet soldater i Afghanistan. I løpet av 2009-2010 økte antallet amerikanske soldater i landet fra under 50.000 til mer 130.000. Samtidig intensiverte amerikanerne arbeidet med å bygge opp den føderale Afghanske hæren, med et offisielt mål om å trekke sine egne tropper ut i løpet av 2014.

USAs militære offensiver drev Taliban tilbake på flere fronter, men gjenvant på ingen måte kontrollen over landsbygda. Med en gang de amerikanske troppene var trukket tilbake, dominerte igjen Taliban i områder der de bare måneder før var drevet tilbake. Troppeoppbyggingen gjorde det likevel mulig å gjennomføre et nytt presidentvalget i Afghanistan i 2009, der ble Hamid Karzai gjenvalgt som president. Valget var imidlertid ikke så fritt og uavhengig som man skulle ønske. Uro og frykt førte til lav valgdeltakelse, og flere undersøkelser peker på at valget var preget av fusk og korrupsjon. Karzais hovedmotstander i valget, Abdullah Abdullah, trakk seg til slutt i protest, noe som førte til at Karzai ble utpekt som vinner.

I løpet av 2010 gjennomførte Taliban igjen nye angrep i sør, blant annet mot Kandahar. Karzai-regjeringen på sin side startet flere forsøk på å komme i dialog om fred med Taliban. Men Taliban har så langt nektet å forhandle, så lenge det er utenlandske soldater stasjonert i Afghanistan. I september 2001 ble Karzais sjefsforhandler, Burhanuddin Rabbani, drept i et selvmordsangrep, da han skulle møte representanter for Taliban til samtaler. Abdullah Abdullah mente angrepet var et uttrykk for at Taliban ikke ønsket fred.

Den føderale afghanske regjeringshæren teller nå mer enn 150.000 soldater, men er likevel svak og lite slagkraftig. Disiplinen er lav, antallet desertører stor, og hærledelsen beskyldes for å være korrupt. Til tross for planene om å trekke seg militært ut av Afghanistan innen utgangen av 2014, bygger USA nå store permanente baser i de sørlige provinsene i Afghanistan. USAs langsiktige strategi er å overlate framtidige kamphandlinger til den afghanske hæren, men bli værende igjen med en liten gruppe profesjonelle soldater for å støtte opp regjeringen militært og organisatorisk.