Algerie

Historisk bakgrunn

I perioden 1992 til 2002 eksisterte det regulær borgerkrig i Algerie. Bakgrunnen for konflikten var i utgangspunktet en liberalisering av et tidligere kommunistisk regime. Da Sovjetunionen kollapset i 1991, mistet regimet mye legitimitet. Presidenten gjennom 12 år, Chadli Bendjedid, åpnet opp for presse- tale og organisasjonsfrihet, og bestemte at det skulle utlyses demokratiske valg, slik det hadde skjedd i det tidligere Sovjet.

Det partiet som vokste raskest var Front for islamsk frelse (FIS). FIS gjorde først et brakvalg i lokalvalget i 1990, før de vant parlamentsvalget i desember 1991 med hele 48 prosent av stemmene.

Men islamistenes åpne kritikk av de militære, og enkelte uttalelser om at de ville avskaffe demokratiet, skapte bekymring og var mer enn hva den sittende eliten kunne tåle. I januar 1992 bestemte hæren seg for å annullere hele valget. Hæren utpekte en egen president og sendte den tidligere presidenten, Chadli Bendjedid, i eksil. Samtidig ble FIS forbund, lederne deres kastet i fengsel, og tusenvis av opposisjonelle arrestert.

FIS som folkeparti

Valget i 1991 fant sted bare tre år etter at landet hadde forlatt det sosialistiske ettpartistyre, innført like etter uavhengigheten fra Frankrike i 1962. I denne situasjonen appellerte FIS særlig til de fattige på landsbygda. Populariteten deres bygde på deres langvarige motstand mot det sosialistiske styret. Svært mange muslimer var misfornøyde med den underordnede rollen religionens etikk og moral hadde hatt under sosialismen. Men FIS spilte også på nasjonalistiske strømninger.

Like etter at valget ble annullert kom det til skuddvekslinger mellom FIS-tilhengere og hæren, og flere mennesker ble drept. Volden økte i omfang, og i løpet av kort tid ble FIS-sympatisører sperret inne over hele landet. Fengslene ble fylt opp til langt over kapasitet, og flere tusen mennesker ble plassert i fangeleire i Sahara-ørkenen. Utover våren og sommeren trakk FIS-tilhengerne opp i fjellene og førte ren geriljakrig mot regjeringsstyrkene.

Borgerkrig

I august 1992 angrep enkelte islamister flyplassen i Alger, et angrep som førte til at ni sivile mistet livet. FIS fordømte angrepet men hadde begrenset kontroll over den brokete geriljaen. Etter kort tid ble den militante gruppen Islamsk armébevegelse (MIA) opprettet, av en av islamistene som hadde holdt seg på en armlengdes avstand fra FIS-ledelsen under valget. Flere veteraner fra krigen i Afghanistan og andre utenlandske krigere sluttet opp om MIA, som ble den ledende motstandsgruppen mot slutten av året. Samme år kom enda en gruppering på banen, Islamsk armégruppe (GIA). GIA utviklet seg i løpet av kort tid til å bli den mest ekstreme grupperingen i kampen mot myndighetene, og gikk ikke av veien for å angripe sivile mål.

På nyåret i 1993 opprettet FIS sin egen geriljagruppe, Islamsk frelsesarmé (AIS), og ytret samtidig sin støtte til MIA. På dette tidspunktet begynte det å bli klart at AIS og MIA sto på den moderate, forhandligsvillige siden av konflikten, og GIA på den aggressive, kompromissløse siden. Regjeringen fikk på sin side støtte fra naboland som Marokko, Libya og Tunisia i kampen mot opprørerne. Disse landene ønsket at regjeringen skulle beholde kontrollen for å minske risikoen for at opprøret skulle spre seg til resten av regionen. Også den tidligere kolonimakten Frankrike støttet regjeringen militært og økonomisk i kampen mot opprørerne.

Frankrikes støtte førte til at GIA erklærte krig mot landet. Aktivister fra gruppen kapret et fly på vei fra Alger til Paris i 1994, og forsøkte å styrte det inn i Eiffeltårnet. Operasjonen mislyktes, og viste seg å bare være en forsmak på GIAs ekstreme krigføring. Gruppen fremsatte en fatwa (religiøs dom) over alle i den algeriske befolkningen som ikke deltok aktivt i kampen mot regjeringen, og utførte terroraksjoner og massemord av hele landsbyer. Opptrappingen av volden førte til en intens jakt på ledende skikkelser i GIA, og grov tortur og utstrakt mishandling fant sted på begge sider av konflikten.

FIS-gruppene fortsatte sin virksomhet, men aksjonerte kun mot myndighetene, og unngikk konsekvent å angripe sivile. I tidsrommet 1994-1997 avholdt fengslede ledere fra FIS og regjeringen langvarige forhandlinger om våpenhvile og amnesti for flere av de fengslede FIS-aktivistene. I 1997 godtok de fengslede lederne tilbudet fra regjeringen, og den FIS-tilknyttede gruppen AIS gikk med på en våpenhvile. Denne våpenhvilen varte til 2000, da en endelig avtale om løslatelsen av 4000 krigere ble inngått, og AIS nedlagt.

Massakre og ny president

Parallelt med denne fredelige utviklingen fortsatte GIA kampene i en stadig mer destruktiv retning. I 1997 og 1998 ble det utført en rekke grove massakre mot uskyldige sivile i landsbyer rundt om i hele Algerie, spesielt i områder som tidligere hadde støttet FIS. I et tjuetalls massakre, der til sammen mer enn 800 mennesker skal ha blitt drept, gikk GIA-aktivister løs på uskyldige mennesker på en usedvanlig brutal måte, som sjokkerte mange av partene i konflikten. AIS utstedet en ensidig og ubetinget våpenhvile, og etterlot GIA som eneste part i den væpnende konflikten mot regjeringen.

I 1999 overtok Abdelaziz Bouteflika presidentvervet i Algerie. Han klarte å få igjennom en forsoningslov, der regjeringen nedla all straffeforfølgelse mot mange av islamistene som hadde deltatt i kampene, mot at disse la ned våpnene. Tusenvis av frihetskjempere gjorde seg nytte av amnestiet, og borgerkrigen tok en ny vending.

En av bygningene som ble skadet da FNs hovedkvarter ble utsatt for bombeangrep 11. desember 2007. (Foto: Evan Schneider/UN Photo)

Borgerkrigen ebber ut

GIA ble mer og mer marginalisert, og på starten av 2000-tallet overtok en ny utbrytergruppe den aktive motstandskampen. Dette var Salafistgruppen for forkynnelse og kamp (GSPC), men representerte aldri mer enn noen hundrede krigere. I 2004 ble det holdt presidentvalg der Abdelaziz Bouteflika ble gjenvalgt som president. Valget ble observert av mange utenlandske observatører og ble antatt å være fritt og demokratisk. Bouteflika brukte valgresultatet for å bygge videre på sin forsoningspolitikk, og fikk i 2005 igjennom et nytt amnesti som i praksis gjorde slutt på borgerkrigen. Selv om amnestilovene på mange måter var viktige for å få slutt på konflikten, er de blitt kritisert av mange for å unnlate å ta et oppgjør med de som gjennomførte uhyrlige handlinger i løpet av krigen.

I løpet av konflikten ble mellom 150.000 og 200.000 mennesker drept. Begge sider av konflikten i Algerie har blitt anklaget for grove brudd på menneskerettighetene av grupper som Amnesty International og Human Rights Watch. USA var lenge svært kritisk til regjeringens oppførsel mot opprørerne, og nektet blant annet å selge våpen til landet. Men i etterkant av terrorangrepene 11. september 2001 fikk USA et nytt syn på konflikten, og begynte å støtte regjeringens kamp mot islamistene.

Fredelige protester mot Bouteflika

De siste årene har president Abdelaziz Bouteflika igjen strammet grepet om makten. Ifølge den tidligere grunnloven skulle presidenten ha gått av etter to presidentperioder, men dette fikk Bouteflika forandret, slik at han igjen kunne stille til valg i 2009. Boutefika ble valgt med 90 prosent av stemmene, i et valg som var kontrollert fra regimets side.

I januar 2011 oppsto det flere store, spontane demonstrasjoner i Algerie. Protestene var inspirert av tilsvarende demonstrasjoner i Tunisia og Egypt, og hovedkravet var oppheving av de tjue år gamle unntakslovene som forbød slike demonstrasjoner. Samtidig hadde prisen på flere basisvarer, som korn, ris og melk steget i været. Protestene mot de høye matvareprisene blandet seg med de politiske demonstrantene. 5. januar oppsto det store tumulter i hele landet. Biler ble brent, veier ble stengt, og regjeringsbygninger angrepet. Flere mennesker satt også fyr på seg selv i protest mot regjeringen. Protestene førte til at regjeringen kuttet skatten på matolje og sukker.

Protestene fortsatte langt ut i februar og mars. Regjeringen fjernet de forhatte unntakslovene i slutten av februar 2011.