Angola

Angola var portugisisk koloni fram til 1975, og var et av de siste afrikanske landene som ble selvstendig. I motsetning til Storbritannia og Frankrike nektet det fascistisk styrte Portugal å følge FNs krav om fredelig avkolonisering. Ulike motstandsgrupper begynte derfor kampen mot portugiserne og for selvstendighet allerede tidlig på femtitallet. Portugal trakk seg likevel ikke ut før det fascistiske styret falt i 1974. Angola hadde da tre ulike motstandsbevegelser, som alle ønsket å overta makten, og de fortsatte derfor kampene seg imellom når portugiserne var ute. Det var den sosialistisk orienterte grupperingen MPLA som til slutt fikk overtaket, og som i november 1975 dannet regjering og etablerte People's Republic of Angola.

Maktkampen mellom MPLA (Angolas regjering) og en av de andre motstandsbevegelsene, UNITA, pågår fremdeles i dag. Konflikten hadde trolig ikke blitt verken så blodig eller så langvarig hvis ikke borgerkrigen i Angola fort hadde blitt en del av den kalde krigen. Dessverre hadde både USA og Sovjetunionen store interesser i landet, og engasjerte seg allerede i 1975 sterkt på henholdsvis UNITAs og MPLAs side. I tillegg medvirket supermaktene til at Sør-Afrika gikk inn og støttet UNITA, mens Cuba sendte soldater for å hjelpe MPLA. UNITA hadde også en viktig støttespiller i nabolandet Zaire (se Den demokratiske republikken Kongo), som lot de angolanske opprørerne ha baser der.

Ansatte fra FN-operasjonen UNAVEM II assisterer under valget i Angola i 1992. (Foto: UN Photo/Milton Grant)

Først da den kalde krigen gikk mot slutten, i 1988, inngikk Angola, Cuba og Sør-Afrika en avtale som gjorde at både Cuba og Sør-Afrika trakk seg ut. Tre år etter, i 1991, undertegnet MPLA og UNITA en fredsavtale som gjorde at det i 1992 var det klart for landets første frie presidentvalg. MPLAs leder José Eduardo dos Santos ble utpekt som valgets vinner, og den dårlige taperen Jonas Savimbi, UNITAS leder, valgte å nok en gang ta opp våpnene. Deretter fulgte flere forsøk på fredsforhandlinger, som UNITA boikottet, og krigen fortsatte helt til Savimbi ble drept av regjeringsstyrker i april 2002. Da inngikk partene en våpenhvile som fremdeles holder. Det er antatt at om lag 1,5 millioner mennesker har mistet livet som følge av krigen. Landet sliter også med at det meste av infrastruktur ble ødelagt, og at store landområder er minelagt.

Helt siden 1975 har det også pågått en annen væpnet konflikt i Angola, i Cabinda-enklaven, som prøver å løsrive seg fra resten av landet. Her arbeider FLEC-geriljaen for selvstendighet, og har stor støtte i befolkningen. Cabinda er et oljerikt område som er fysisk atskilt fra resten av Angola av en liten landflik av DR-Kongo. Over seksti prosent av Angolas olje utvinnes her, og området har derfor stor økonomisk betydning. Cabinda-enklaven har av den grunn vært sentralt i kampene mellom regjeringshæren og UNITA, og har vært åsted for flere runder med alvorlige kamper. Den angolanske regjeringen hadde en storoffensiv mot FLEC-geriljaen i 2002 og 2003, og tok da flere av geriljaens baser. Regjeringen erklærte at krigen var avsluttet, selv om regjeringen fremdeles har utstasjonert store hærstyrker i området. Lokalbefolkningen støtter geriljaen både fordi lite av oljeinntektene kommer dem til gode, og fordi de utsettes for omfattende trakassering av soldatene. Regjeringen og separatistgrupperingene i Cabinda underskrev en fredsavtale i august 2006, og senere samme år begynte flere flyktninger å vende tilbake til landet etter at sikkerhetssituasjonen hadde forbedret seg i en viss grad.