Angola

Historisk bakgrunn

Konflikten i Angola må forstås ut fra landets koloniale fortid. Angola ble kunstig opprettet, som en portugisisk koloni i 1885, gjennom en avtale mellom Tyskland, Portugal og Storbritannia. Kolonien ble opprettet gjennom å slå sammen det som opprinnelig hadde vært flere små og store kongedømmer. Portugiserne ignorerte de gamle grensene og tegnet nye, på tvers av alle tidligere etniske, språklige og historiske skillelinjer i regionen. Tre store folkegrupper var den gang, og er fortsatt dominerende i Angola. I nord bodde Bakongo-folket, med sterke språklige og kulturelle bånd til folket i dagens Kongo, sentralt i landet bodde Ambundu folket, og i sør og øst Ovimbundu. Portugal nedkjempet alle disse folkeslagene og grunnla Angola.

Opprør mot kolonimakten

I løpet av 1950- og 1960-tallet begynte de undertrykte folkeslagene å gjøre opprør. Men selv om Storbritannia og Frankrike etter hvert ga slipp på sine tidligere kolonier, nektet portugiserne å gi opp Angola. Resultatet ble en langvarig uavhengighetskrig mellom okkupasjonsmakten og ulike opprørsgrupper i landet. Da Angola endelig ble fritt i 1975 hadde opprørerne, som stort sett rekrutterte fra hver sin folkegruppe i landet, kontroll over hver sin del av landet. Det marxistiske MPLA (Folkebevegelsen for Angolas frigjøring) rekrutterte i hovedsak fra Ambundu-folket i byene og langs kysten, FNLA (Angolas nasjonale frigjøringsfront) rekrutterte fra Bakongo, og hadde kontroll over områdene mot grensen til dagens Kongo, mens UNITA (Forbundet for Angolas fullstendige frigjøring) rekrutterte fra Ovimbundu-folket og hadde kontroll over sørlige og østlige deler av landet. Da landet ble fritt, erklærte alle tre at de var den rettmessige regjeringen.

Borgerkrig

Likevel ble det snart klart at marxistene i MPLA hadde best kontroll over de viktigste delene av landet, og de ble gradvis anerkjent som Angolas rettmessige regjering av andre land. At krigen likevel fortsatte må forstås i lys av den kalde krigen. Sovjetunionen og Cuba hadde støttet MPLA helt siden uavhengighetskrigen, og da MPLA begynte å sikre seg kontroll over landet bestemte regjeringen i USA seg for å støtte deres væpnede motstander UNITA. Samtidig opprettet UNITA og FNLA en strategisk allianse. Dermed økte konflikten i styrke. Ytterligere komplisert ble det da presidenten i Zaire (dagens Kongo) begynte å støtte Bakongo-folket i FNLA, mens apartheid-regimet i Sør-Afrika begynte å gripe inn med militær støtte på UNITA sin side. Utover 1980-tallet økte kamphandlingene stadig i styrke, og selv om FNLA etter hvert anerkjente regjeringen utgått av MPLA fortsatte UNITA sin geriljakrig, alliert med svært konservative krefter i USA. MPLA ble på sin side støttet av over 30.000 cubanske soldater. I 1986 gjorde president Ronald Reagan en avtale om å levere våpen til UNITA for 25 millioner dollar. Pengene styrket UNITA som innledet sterke angrep mot flere av MPLAs regjeringsstyrker i sør.

Fredsavtale og første frie valg

Først da den kalde krigen gikk mot slutten, i 1988, inngikk Angola, Cuba og Sør-Afrika en avtale som gjorde at både Cuba og Sør-Afrika trakk seg ut av Angola. Tre år etter, i 1991, undertegnet MPLA og UNITA en fredsavtale som tilrettela for landets første frie valg i 1992. Det valget vant MPLA med rent flertall i parlamentsvalget (med 54 prosent). Likevel klarte de ikke å sikre seg rent flertall i presidentvalget, noe som var nødvendig for å unngå en andre valgomgang (MPLA leder José Eduardo dos Santos fikk 49,5 prosent av stemmene, mot 40 prosent til UNITA-leder Jonas Savimbi). UNITA stilte seg kritisk til hvor fritt valget egentlig hadde vært, og kanskje med god grunn. For før den andre valgomgangen ble avholdt gikk regjeringsstyrkene til angrep og drepte flere tusen av UNITA sine støttespillere i hovedstaden og i andre byer.

Ansatte fra FN-operasjonen UNAVEM II assisterer under valget i Angola i 1992. (Foto: UN Photo/Milton Grant)

Angolske kvinner venter utenfor et valglokale i byen Sumbe i 1992. (Foto: UN Photo/Milton Grant)

Borgerkrigen bryter ut igjen

UNITA erklærte krig mot regjeringen, og borgerkrigen brøt ut på nytt. Denne gangen vant UNITA raskt terreng og hadde en periode kontroll over 70 prosent av landet. Regjeringsstyrkene slo imidlertid tilbake og i 1994 var det klart for nye fredsforhandlinger. Denne gangen ble partene enige om en avtale som skulle dele makten mellom dem. Men selv om avtalen fikk bred internasjonal støtte, og FN utplasserte fredsbevarende styrker i landet, ble det likevel ikke fred. Hovedgrunnen var at UNITA nektet å etterleve fredsavtalens krav om avvæpning, og heller ikke ga regjeringen innpass i byene de kontrollerte. Den kompromissløse oppførselen skapte problemer for UNITA, som nå helt mistet støtten fra USA. FN vedtok to resolusjoner mot bevegelsen, opprettet flyforbudssone over UNITA sitt område, og vedtok også våpenboikott av UNITA.

Regjeringen og UNITA signerer fredsavtalen i Lusaka i 1994. (Foto:UN Photo/B.Mulenga)

Ny fredsavtale

I 1998 bestemte MPLA-leder dos Santos at nok var nok. Han ba FN-styrkene forlate landet, og innledet et siste avgjørende slag mot UNITA. Denne gangen sto UNITA alene, og regjeringsstyrkene avanserte raskt. Krigen varte til 2002, da UNITA-leder Savimba ble drept, og partene ble enige om en ny fredsavtale. Da hadde konflikten krevd 1,5 millioner menneskeliv og drevet millioner på flukt.

Vekst og ny spenning

Sporene etter borgerkrigen i Angola er fortsatt tydelige over alt i landet. Det meste av landets veier og jernbanelinjer ble ødelagt av krigen, og store landområder er minelagt. Ti år etter at krigen tok slutt, lever fortsatt lever 135.000 mennesker fra Angola som flyktninger i nabolandene. Likevel har Angolas økonomi blomstret etter at krigen ble avsluttet. UNITA har lagt ned våpnene og eksisterer i dag som et politisk parti. På papiret er staten demokratisk, men realitetene er nok annerledes. Under parlamentsvalget i 2008 sikret MPLA seg over 80 prosent av stemmene, i et valg Human Rights Watch mente var verken fritt eller rettferdig. Andre observatører var noe mer forsiktig i kritikken. Mer graverende er det kanskje at presidenten selv, José Eduardo dos Santos, formelt sett aldri er blitt valgt av folket, men likevel har sittet på presidentmakten sien 1979. I 2010 fikk dos Santos også endret grunnloven på en måte som gjorde at han ikke lenger trenger å bli valgt gjennom folkeavstemning. Han kan nå utpekes direkte av det største partiet i parlamentet (MPLA). Samtidig har den nye grunnloven lagt til rette for å samle enda mer makt på presidentens hender. Dette er kritisert av opposisjonen, og i september 2011 mobiliserte et hundretalls unge, opposisjonelle til demonstrasjoner mot presidenten i hovedstaden Luanda. Demonstrasjonene ble slått ned av politiet. 

Cabinda-konflikten

Helt siden 1975 har det også pågått en annen konflikt i Angola, i en liten eksklave kalt Cabinda. Selv om Cabinda formelt sett er en del av Angola, har eksklaven, som ligger mellom Republikken Kongo og Den demokratiske republikken Kongo, ingen landforbindelse til Angola. Her lever 300.000 innbyggere på et område som er halvparten så stort som Telemark fylke. FLEC- geriljaen har kjempet for selvstendighet for Cabinda helt siden Angola ble fritt fra Portugal. Men ettersom regionen er svært rik på olje, over seksti prosent av Angolas olje utvinnes i Cabinda, er det naturlig nok vanskelig å komme til enighet. Den angolanske regjeringen hadde en storoffensiv mot FLEC-geriljaen i 2002 og 2003, og tok da flere av geriljaens baser. Regjeringen mener de nå har kontroll over regionen, og har utstasjonert store hærstyrker i området. De fleste som bor i området sies likevel å støtte geriljaen ettersom så lite av oljeinntektene kommer dem til gode og fordi de trakasseres av regjeringshæren. Regjeringen og separatistgrupperingene i Cabinda underskrev en fredsavtale i august 2006, og senere samme år begynte flere flyktninger å vende tilbake til landet etter at sikkerhetssituasjonen hadde forbedret seg.