Burundi

I Burundi tilhører 85 prosent av befolkningen den etniske gruppen hutuer, mens 14 prosent er tutsier. Tutsiene ble favorisert av de belgiske kolonihaverne, som satte ulike folkegrupper opp mot hverandre for å styrke sin egen posisjon. Da landet fikk sin frihet i 1962, var det tutsiene som kontrollerte hæren, og det var derfor de som overtok makten. Men hutuene mislikte å være marginaliserte og uten innflytelse. De organiserte seg derfor i diverse motstandsgrupper, der de to viktigste var CNDD-FDD og PALIPEHUTU. Disse gruppene hadde stadige voldelige sammenstøt med hæren i årene som fulgte, blant annet i 1972 og 1988. Sivilbefolkningen ble ofte hardt rammet.

Konflikten øker

Volden tiltok på nittitallet, og ble utløst etter Burundis første demokratiske valg i 1993. Hutu-politikeren Melchior Ndadaya ble da landets første folkelig valgte president. Men bare få måneder seinere ble han og flere andre høytstående politikere myrdet av den tutsidominerte hæren, og tutsiene overtok igjen den politiske makten i landet. Denne hendelsen utløste en lang rekke blodige angrep på både hutuer og tutsier, og trolig ble så mange som 200 000 drept. Store massakre på sivile, både hutuer og tutsier, ble utført av både hæren og de ulike hutu-grupperingene.

Burundisk militære lar seg frivillig avvæpne i Muramvya. Bilde: UN Photo/Martine Perret

At volden ble så omfattende, må sees i sammenheng med den generelle situasjonen i Sentral-Afrika i disse årene (se Angola og DR-Kongo). I utgangspunktet var krigen i Burundi et internt anliggende, men det forandret seg fra midten av 1990-tallet. Da kom det til flere andre aktører i Burundi-krigen. Den burundiske regjeringen allierte seg med de tutsidominerte styresmaktene i Rwanda, og de gikk sammen om å bekjempe opprørsgrupper (primært hutuer) i begge land. I tillegg samarbeidet Burundi med den tutsidominerte opprørsbevegelsen RCD i DR Kongo, og med Ugandas hær. Hutu-opprørerne allierte seg på samme måte med opprørsgrupper i de andre landene. I kryssilden mellom alle alliansene og frontene kjempet lokalbefolkningen for å overleve.

Første demokratiske valg

Etter internasjonalt press undertegnet tutsiregjeringen og hutuopprørerne den såkalte Arusha-avtalen i 2000. Med støtte fra blant annet FN, ble tutsien Pierre Buyoya utnevnt til president i en overgangsregjering. Etter avtale ble ansvaret gitt videre til hutuen Domitien Ndayizeye i 2003. I 2005 ble det så gjennomførte et vellykket presidentvalg, der den tidligere opprørslederen Pierre Nkurunziza gikk av med seieren. Nå er landet inne i en forholdsvis stabil fase, selv om det forekommer kamphandlinger i deler av landet. Flere lokale valg ble avholdt i løpet av 2005, og det er knyttet optimisme til landets politiske utvikling. I 2007 er det igjen kun én opprørsgruppe, FNL, som i tillegg til å kjempe mot myndighetene utkjemper kamper seg imellom.

Valg kan utløse konflikt

Årene fra 2005 fram til i dag er den lengste perioden med demokratisk styre i Burundis historie. Regjeringen har lykkes med å opprettholde en skjør etnisk balanse i det politiske systemet og i militæret. Myndighetenes behandling av opposisjonen er imidlertid svært bekymringsfull, og det er knyttet spenning til om alle partier får mulighet til å planlegge valgkampen sin i fred og ro foran valget sommeren 2010. Det er også frykt for at 2010-valget kan utløse mer konflikt blant hjemkomne flyktninger, de godt organiserte ungdomsfløyene i de politiske partiene og i FNL, som er splittet innad. I tillegg er det urovekkende at det fremdeles er titusener med håndvåpen i omløp i befolkningen, selv etter den omfattende avvæpningsprosessen landet har vært gjennom.

Til tross for at det er gjort store framskritt i fredsprosessen i Burundi, er situasjonen vanskelig for de politiske partiene som er i opposisjon til regjeringen. Flere opposisjonspolitikere er blitt arrestert og valgmøter forhindret. Så truet følte en gruppe opposisjonspolitikere seg i den burundiske nasjonalforsamling at de i februar 2008 sendte et brev til FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, der de ba om FN-beskyttelse. Politikerne beskyldte regjeringen i Burundi for å ha laget en liste med navn på mennesker som skal drepes. Fredsprosessen i Burundi de siste årene har vært tilrettelagt av Sør-Afrika. Ved årsskiftet 2009-2010 trakk imidlertid Sør-Afrika seg ut av rollen som tilrettelegger, i tråd med at Burundi selv ønsket å styre fredsprosessen videre.