Den arabiske våren

Den arabiske våren har spredt seg over hele Midtøsten og Nord-Afrika
(© Reuters/Mohamed Abd El Ghany)

Bakgrunn

2011 var preget av demonstrasjoner, sammenstøt og store omveltninger i Nord- Afrika og Midtøsten. Protestene begynte i Tunisia, men spredte seg etter hvert til Egypt, Algerie, Libya, Marokko, og senere til Syria, Jemen, Bahrain og andre land.

Bakgrunnen for opprøret er et ønske om demokratisering, menneskerettigheter og bedre levekår i land som har vært preget av undertrykking. Årsakene for opprørene varierer fra land til land, både på grunn av ulike historiske forutsetninger og forskjellige samfunnsforhold og styresett.

Tunisia

Den arabiske våren har utsping i en personlig tragedie som skjedde 17. desember 2010 i Tunisia. En ung grønnsakshandler, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene, samfunnsutviklingen og egne levekår. Mange tunisere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Dette ble derfor starten på et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.

Opprøret - som senere har blitt kalt Sjasminrevolusjonen - hadde økonomiske og sosiale årsaker. Utbredt arbeidsledighet - særlig blant ungdom, økte matvarepriser, og mangel på respekt for grunnleggende menneskerettigheter var noen av dem. Opprørerne krevde demokratisering, og at det sittende regimet skulle gå.

Presidenten i Tunisia, Zine el-Abadine Ben Ali, hadde sittet med makten siden 1987. Opposisjon var tillatt, men hans regime ble likevel oppfattet som stadig mer autoritært og korrupt.

Etter først å ha besvart protestene med å innføre unntakstilstand, ble president Ben Ali og hans familie i januar 2011 tvunget til å forlate Tunisia. De gikk i eksil i Saudi-Arabia. Statsminister Mohammed Ghannouchi etablerte en overgangsregjering med mange medlemmer fra det gamle regimet. Etter flere demonstrasjoner og krav fra demokratibevegelsen om en reell endring, ble han tvunget til å gå av. Parlamentets leder utpekte da en etterfølger som leder for en overgangsregjering fram til nye valg ble avholdt, i oktober 2011.

Valget foregikk i fredelige former og med en oppslutning på over 90% av velgerne. Den nye folkevalgte forsamlingen skal utarbeide og vedta en ny grunnlov, som grunnlag for valg på president og parlament innen ett år. Den tidligere presidenten  Ben Ali ble i juni 2011 stilt for retten (selv om han ikke var i landet) og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom.

Det tunisiske opprøret ble til ved utstrakt grad av organisering ved bruk av sosiale medier. Facebook, Twitter og YouTube ble brukt for å spre informasjon og mobilisere særlig ungdom og middelklassen. Tv-stasjonen Al-Jazeera spilte også en viktig rolle i å formidle informasjon om utviklingen.

Egypt

I Egypt startet opprøret 25. januar 2011, da tusenvis av demonstranter marsjerte i gatene i Kairo i protest mot Hosni Mubaraks regime. Hosni Mubarak hadde da sittet med makten siden 1981. Dette ble senere kalt Vredens dag. Demonstrantene marsjerte til Tahrir-plassen, der de slo leir. Inspirert av opprøret i Tunisia, ble det organisert gatedemonstrasjoner og protester i januar og februar.

Demonstrasjonene ble utløst av politibrutalitet, unntakstilstanden i landet, feilslåtte lover, arbeidsløshet, et ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matpriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, og dårlig levestandard. Hovedformålet med opprøret var å styrte Hosni Mubaraks regime. Selv om demonstrasjonene i utgangspunktet var fredelige, oppsto det voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter, og minst 846 mennesker ble drept og 6000 ble skadet i løpet av de 18 første dagene av opprøret.

Demonstranter samlet seg på Tahrir-plassen i Kairo i november 2011 (Foto: Lilian Wagdy via Wikimedia Commons)

En uke etter Vredens dag var 250 000 demonstranter samlet på Tahrir-plassen. Som Ben Ali i Tunisia, satte Mubarak i gang endringer for å tilfredsstille demonstrantene; han sparket regjeringen og lovet å ikke stille til gjenvalg. Dette tilfredstilte ikke demonstrantenes krav. I februar 2011 ble Mubarak tvunget til å gå av og overlate makten til ledelsen for Egypts militære styrker. Mubarak flyktet i eksil med sin familie. Militærledelsen utnevnte midlertidig en ny statsminister, og nedsatte en komité som skal forberede demokratiske valg.

Etter planen skal en nasjonalforsamling og grunnlov være på plass i 2012. Det første frie valget på en nasjonalforsamling ble avholdt i november 2011. Militærrådet vil beholde makten til en ny president er valgt, og dette skaper fortsatt misnøye og demonstrasjoner i landet.

Også i Egypt var bruken av sosiale medier viktig. Demonstrantene brukte sosiale medier som Facebook og Twitter for å samordne og spre informasjon om protestene. Bruken av sosiale medier førte også til at den internasjonal pressen ble oppdatert om hendelsene i Egypt, noe som skapte en enorm dekning av hendelsene slik de utfoldet seg.

Algerie og Marokko

Lignende demonstrasjoner som i Tunisia og Egypt fant også sted i Algerie og Marokko. Demonstrasjonene begynte i januar og eskalerte i februar. De var ikke like omfattende som i nabolandene, blant annet fordi militæret og opprørspolitiet beholdt sin lojalitet til staten fremfor å bli med i opprøret.

Demonstrasjonene i Marokko og Algerie førte ikke til regimeendringer, men til andre politiske endringer. I Algerie ble unntakstilstanden, som hadde vært i kraft siden 1992, opphevet. I Marokko lovet myndighetene å redusere kongens makt. En folkeavstemning ble avholdt i Marokko i slutten av juni 2011, og de foreslåtte endringene i grunnloven ble vedtatt.

Libya

Etter folkelige opprør i nabolandene brøt det også ut et opprør i Libya 16. februar 2011. Opprøret startet øst i Libya - med senter i landets nest største by Benghazi, og spredte seg til andre deler av landet, inkludert hovedstaden Tripoli. Som i nabolandene krevde demonstrantene bedre levekår og mer frihet, og uttrykte sin misnøye med det autoritære regimet. Muammar Gadhafi, som hadde styrt landet siden 1969, slo hardt ned på opprøret.

Dagen etter de første demonstrasjonene ble internettlinjene lagt ned. Dette hindret bruken av sosiale medier, som hadde vært viktig i organiseringen av demonstrasjonene. Gadhafi og hans familie gjorde det klart at de ikke ville gi slipp på makten, og hevdet at Israel og vestlige medier sto bak uroen i landet.

Gadhafis regime satte inn våpenmakt mot demonstranter og sivilbefolkningen, både fra luften og bakken. Konflikten utviklet seg til en borgerkrig da opprørerne begynte å organisere væpnet motstand for å svare på angrepene fra myndighetene. Offiserer og andre medlemmer av regimet hoppet av, og sluttet seg til opprørerne. Disse deltok både i oppbygging av en sivil ledelse og den militære motstanden.

Et nasjonalt overgangsråd ble etablert den 26 februar. Fra mars valgte flere land å anerkjenne overgangsrådet som den legitime representant for det libyske folk.

En måned etter den første dagen med demonstrasjoner i Libya vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973, som autoriserte etableringen av en flyforbundssone over Libya. I resolusjonen ble det gitt anledning til å bruke "alle nødvendige midler", og FN åpnet dermed for bruk av militærmakt. Begrunnelsen for en slik militær intervensjon var å beskytte sivile mot angrep fra den libyske regjeringen.

Muammar Gadhafi hadde makten i Libya fra 1969 til 2011 (Foto: US Navy Photo/Jesse B. Awalt via Wikimedia)

Under operativ ledelse av USA bestod styrken som intervenerte i Libya opprinnelig av Frankrike, Italia, Canada, Storbritannia og USA. Flere land, blant annet Danmark, Norge og Sverige, sluttet seg til etter hvert. I mars 2011 overtok NATO ansvaret for flyforbudsoperasjonen. Den internasjonale styrken støttet libyske opprørere med luftangrep.

Borgerkrigen pågikk i omlag et halvt år, med omfattende kamper om flere sentrale byer. Opprørsstyrker inntok den siste av de Gadhafi-kontrollerte byene; Sirte, 20. oktober 2011. Gadhafi ble drept i angrepet, og det libyske opprøret ble offisielt erklært over den 23 oktober.

Da hadde kampene medført alvorlige tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser. Den internasjonale styrken har blitt kritisert for å spille en for aktiv rolle i borgerkrigen, og i avsettingen av Gadhafi.

Syria

Det syriske opprøret startet med en protestmarsj i hovedstaden Damaskus i mars 2011, der det ble reist krav om løslatelse av politiske fanger. Demonstrasjonen ble forsøkt stanset, og flere ble arrestert. Et senter for opprøret var byen Deraa sør i landet, der det oppsto harde sammenstøt mellom aktivister og sikkerhetsstyrker.

Regimet forsøkte å dempe uroen ved å løslate politiske fanger, og president Bashar al-Assad avsatte regjeringen. I april opphevet han unntakstilstanden som hadde vært i kraft siden 1963, uten at dette ble mottatt som noen virkelig imøtekommelse av demokratikravet. Heller ikke Assads invitasjon til en nasjonal dialog for reform i juni førte fram.

Motstanden mot regimet hardnet til, og det samme gjorde regimets maktbruk. Syriske sikkerhetsstyrker har drept og såret mange demonstranter. Ifølge FN er mer enn 5000 mennesker blitt drept i uroen, mens tusener har flyktet til Tyrkia og Libanon. Flere tusen mennesker skal også være fengslet. Det er imidlertid vanskelig for FN å beholde oversikten over nøyaktig antall drepte, fordi situasjonen er kaotisk og tallene varierer ut fra hvem en spør.

Demonstrasjonene i Syria startet som fredlige protester, men utviklet seg til væpnede kamper. (Foto: Shamsnn via Flickr/Wikimedia Commons)

I august ble Det syriske nasjonalråd dannet, foreløpig med base i Istanbul, Tyrkia. Nasjonalrådet er en motstandskoalisjon som ønsker å erstatte Assads regime med demokratisk styresett og frie parlamentsvalg. Avhoppere fra det syriske militæret har i tillegg dannet "Den frie syriske hær", og driver væpnet kamp mot myndighetene. Det fins i tillegg andre opposisjonsgrupper både internt i Syria og i Libanon, og det er derfor tydelig at den syriske opposisjonen ikke taler med én stemme. Dette reflekterer at Syria er mer komplisert sammensatt enn for eksempel Egypt. Landet har flere minoritetsgrupper som kurdere, kristne og drusere. Mange av disse har levd forholdsvis trygt under Assads regime, og er bekymret for hva som skjer hvis noen andre tar makten i landet.

Bruken av vold mot demonstrantene har blitt fordømt av mange land. Konflikten i Syria  ble internasjonalisert i november, da Syria ble suspendert fra Den arabiske liga. Bakgrunnen var at det syriske regimet ikke hadde iverksatt fredsplanen som ligaen hadde utarbeidet, og som president al-Assad hadde sluttet seg til. FNs sikkerhetsråd har gjentatte ganger forsøkt å vedta en resolusjon om situasjonen i Syria, men Russland og Kina har lagt ned veto to ganger. 

I månedsskiftet november/desember 2011 karakteriserte FNs høykommissær for menneskerettigheter situasjonen i Syria som borgerkrig.

Jemen

27. januar 2011 samlet 16 000 demonstranter seg i gatene i Jemens hovedstad Sanaa, for å kreve avgangen til president Ali Abduhllah Saleh. Saleh kunngjorde at han ikke vil stille til gjenvalg i 2013 og at han ikke ville overføre makten til sin sønn, slik mange fryktet. Demonstrasjonene fortsatte likevel, og etter en måned med protester åpnet sikkerhetsstyrkene ild mot demonstranter i Sanaa og tok livet av over førti mennesker. President Saleh erklærte at Jemen var i unntakstilstand.

Saleh mistet etter hvert støtte, også fra sine egen stamme. Etter press fra sine politiske allierte og det økende antallet demonstranter, gikk Saleh med på en avtale om å overlevere makten til sin nestleder innen 30 dager. I mai 2011 kunngjorde han likevel at han nektet å fratre.

Sadiq al-Ahmar, lederen for en av de største stammeføderasjonene, hashidene, erklærte da sin støtte til opposisjonen. I slutten av mai og i begynnelsen av juni var det kamper mellom hashidene, deserterte soldater, andre motstandsgrupper og den jemenittiske hæren. Saleh ble skadet i et rakettangrep på presidentpalasset i juni.

Tawakkul Karman fikk Nobels Fredspris i 2011 for sin innsats for demokratiet i Jemen. (UN Photo/Eskinder Debebe)

I november 2011 godtok President Saleh å overlate makten til sin stedfortreder, Abdrabbuh Mansour Hadi, og en samlingsregjering ble dannet. Saleh forlot landet og nasjonalforsamlingen gav ham full immunitet, til tross for innvendinger fra tusenvis av gatedemonstranter.

En av lederskikkelsene bak det folkelige opprøret i Jemen, Tawakkul Karman, fikk Nobels Fredspris for sin innsats i 2011.

Bahrain

14. februar 2011 samlet folkemenger seg i den bahrainske hovedstaden Manama for å protestere mot korrupsjon og arbeidsledighet, og for vise sin misnøye med det regjerende monarkiet i Bahrain. Et av hovedmålene for demonstrasjonene var å oppnå større politisk frihet og innflytelse for den sjiamuslimske majoriteten, som var lei av å bli styrt av sunnimuslimske minoriteten.

Demonstrantene samlet seg ved Pearl Roundabout og denne rundkjøringen ble, akkurat som Tahrir plassen i Kairo, et symbolsk samlingspunkt for demonstrantene. Protestene ble slått hardt ned på og flere mistet livet da regjeringstyrkene åpnet ild mot ubevæpnede demonstranter ved Pear Roundabout den 18. februar.

15 mars 2011 erklærte myndighetene unntakstilstand etter uker med demonstrasjoner. I løpet av unntakstilstanden, som varte til juni samme år, ble tusener av demonstranter, menneskerettighetsaktivister og journalister arrestert. Mange ble stilt for retten i nyopprettede militærdomstoler. Det har også blitt rapportert at sjiamuslimske arbeidstakere og studenter har mistet jobben som følge av demonstrasjonene. Demonstrasjoner som krevde at disse ble løslatt fortsatte utover høsten 2011.

Demonstranter i Bahrain krever at politiske fanger blir løslatt (Foto: Al Jazeera English via Wikimedia Commons)

Andre land

Libanon, Jordan, Saudi Arabia, Iran, Irak, Oman og Sudan har alle hatt mindre protestbevegelser som har fulgt lignende mønstre. Påvirket av utviklingen i regionen har de krevd mer demokrati og respekt for menneskerettighetene, samt bedring av levekår.