Den sentralafrikanske republikk

I perioden 1964 til 1979 var regimet i landet spesielt brutalt. Det var ledet av den selvutnevnte keiseren Jean Bedel Bokassa. Etter at han ble avsatt i ett militærkupp i 1979 var det ett tiår med militærstyre. Under militærstyret vokste det fram et ønske om demokrati i landet, og styresmaktene åpnet opp for demokratiske prosesser. På bakgrunn av et sterkt internt press ble et flerpartisystem innført i 1992. Året etter vant André-Félix Patassé valget og ble landets første demokratiske president. Hele 1990-tallet var preget av politisk ustabilitet.

Velgere avgir sin stemme i hovedstaden Bangui under valget i 1998. (Foto: UN Photo/Evan Schneider)

Mot slutten av 1990-tallet ble etnisk bakgrunn og tilhørighet stadig viktigere både i politikken og samfunnet generelt. Dette påvirket også landets militærstyrke, som besto av presidentens vaktmannskap og vanlige militære. Soldatene i vaktmannskapet bestod av trofaste tilhengere av presidenten som ofte var fra den samme etniske gruppe som ham. Soldatene i den vanlige militærstyrken mente de ble urettferdig behandlet, og at vaktmannskapet fikk flere fordeler.

I mai 2001 brøt en gruppe soldater ut av hæren og startet et kuppforsøk mot president Patassé. De fleste kampene fant sted i hovedstaden Bangui. Regjeringshæren svarte med å bombe den sørvestlige delen av hovedstaden, hvor opprørssoldatene gjemte seg. Etter to ukers kamper hadde regjeringen igjen kontroll over hele byen. Det ble satt i gang forfølgelser og jakt på soldatenes familier. Dette førte til at mer enn 80 000 sivile flyktet fra hovedstaden. Øverstkommanderende for militæret, Francois Bozizé, ble anklaget for å være involvert i kuppforsøket. Han ble avsatt og forsøkt arrestert. Bozizé motsatte seg arrestasjon og rundt tre hundre soldater deserterte fra militæret for å støtte ham.

Bozizé dannet en opprørsbevegelse med soldater fra det tidligere kuppforsøket som raskt vokste seg stor. Målet til gruppen var å fjerne presidenten og regjeringen. De mente at presidenten var korrupt og plyndret landets ressurser. Videre påsto de at det ville ta for lang tid å få til et maktskifte med demokratiske midler, og mente at de måtte bruke andre tiltak for å få til et raskt maktskifte. Nabolandet Tsjad støttet Bozizés opprørsbevegelse. De tillot bevegelsen å oppholde seg og angripe fra Tsjads side av grensen. Forholdet mellom Tsjad og SAR ble stadig dårligere. Andre naboland gikk også inn og deltok i konflikten. Libya støttet regjeringen i SAR med soldater. Presidenten Patassé hadde nære bånd til presidenten i Libya, Muammar al-Gaddafih. Gaddafih ønsket større militær og diplomatisk innflytelse i regionen, mye på grunn av det dårlige forholdet til nabolandet Tsjad. President Patassé fikk også militær støtte fra opprørsbevegelsen i Den demokratiske republikken Kongo. Grunnen til dette var at opprørerne hadde tatt kontroll over et område ved grensen til SAR. Ved å støtte Patassé kunne de fritt frakte utstyr og forsyninger gjennom SAR.

I oktober 2002 gikk Bozizé og hans hærstyrker på nytt inn i hovedstaden. Etter noen dagers harde kamper klarte regjeringsstyrkene å nedkjempe opprørsstyrkene, men hovedstaden var fullstendig ødelagt. Bozizés styrker kontrollerte fortsatt den nordlige delen av landet. Bozizé ga seg imidlertid ikke, og i 2003 angrep han igjen og klarte å få kontroll over hovedstaden. Bozizé utnevnte seg selv til statsoverhode. Han oppløste nasjonalforsamlingen og opphevet grunnloven. Bozizé forsikret om at dette kun var midlertidige og nødvendige tiltak på veien mot demokrati, og at målet var å etablere demokrati i landet innen 2005.

Etter tre år med relativt rolige forhold i landet blusset konflikten opp igjen i 2006. En ny opprørsgruppe kalt Union of Democratic Forces for Unity (UFDR) angrep den sittende presidenten Bozizé. Lederne for UFDR hadde i 2003 hjulpet Bozizé til makten. Opprørene ønsket nå å fjerne ham, og anklaget ham for å bruke inntektene fra naturressursene kun på sin egen etniske gruppe. De mente også at demokratiet ikke var reellt og at andre etniske grupper i praksis var helt ekskludert fra makten. I løpet av 2006 var det flere kamper mellom regjeringssoldater og UFDR, og flere mennesker ble drept. I hovedsak har kampene funnet sted nord i landet mot grensen til Sudan. Regjeringen anklaget Sudan for å støtte opprørerne, men dette har sudanske myndigheter senere benektet.

Sivilbefolkningen i landet ble utsatt for grove overgrep, både fra regjeringssoldater og opprørsgrupper. President Boizié nektet for at hans styrker hadde begått overgrep. Krig og uro i nabolandene Tsjad, Sudan og DR Kongo gjorde det enklere for opprørerne å få kjøpt våpen. På grensen mot Tsjad ble det rapportert om at regjeringsstyrker fra Tsjad gikk inn i SAR og plyndret landsbyer. Omkring hundre landsbyer ble brent ned i sammenstøt mellom opprørere og regjeringsstyrker.

Kjønnsbasert vold har økt, og omkring 30 prosent av den kvinnelige befolkningen har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Man regner med at antallet internt fordrevne flyktninger er godt over 150 000. Situasjonen nord i landet er svært kaotisk, med mange opprørsgrupper, landveisrøverer og andre væpnede bander med tilholdssted i området. I løpet av 2007 har myndighetene forsøkt å tegne fredsavtaler med flere av opprørsgruppene i et håp om å stabilisere konflikten i landet. I april 2007 undertegnet presidenten en fredsavtale med opprørsgruppen UFDR. Avtalen garanterte amnesti for opprørssoldatene. Håpet er at det nå går mot mer fredelige tilstander i landet, og at flyktninger kan vende hjem igjen. Samtidig er situasjonene kaotisk, og FN og andre organisasjoner er svært bekymret for at det kan gå mot en humanitær katastrofe. De understreker behovet for å styrke den internasjonale bistanden til landet.