Den sentralafrikanske republikk

Historisk bakgrunn

Konfliktene i Den sentralafrikanske republikk (SAR) har sitt historiske utspring allerede i kolonitidens undertrykking av landet. Frankrike kontrollerte området i mer enn 70 år (1890-1960) og drev til tider en brutal undertrykking og utnytting av befolkningen. Lenge var Tsjad og SAR administrert som en koloni, noe som siden har fått betydning.

Uavhengighet

I 1960 ble landet endelig fritt. En gruppe militære ledere og statsråder som hadde tjenestegjort under det franske regimets siste år, fikk kontroll over landet. Tidligere innenriksminiser David Dacko ble utpekt til president, mens en fjern slektning av ham, Jean-Bédal Bokassa, ble forsvarssjef. Begge med bakgrunn fra M`baka-folket, som var bosatt sørvest i landet.

Bokassas regime

I 1965 gjennomførte Bokassa et kupp mot Dacko, og innledet et regime som i ettertid har blitt sett på som spesielt brutalt. Store ressurser gikk med til å arrangere seremonier for å dyrke presidenten, og Bokassa kronet seg til keiser over landet. Bokassa fikk likevel støtte fra Frankrike, som blant annet kjøpte uran og diamanter fra SAR. Først da det ble kjent at Bokassa samarbeidet med Libyas Muammar al-Gaddafi, snudde Frankrike ham ryggen, og bidro til et kupp mot ham i 1979, der David Dacko ble gjeninnsatt.

Bokassas generaler

Dette ble startskuddet på en serie kupp og uroligheter i landet, drevet fram av en gruppe militære ledere som alle hadde fått sin militære utdanning under det franske koloniregimet. Dacko ble først felt i et kupp gjennomført av forsvarssjefen, André Kolingba. Kolingba hadde vært brigadegeneral under Bokassa og gjeninnførte diktaturet i landet. Året etter ble imidlertid Kolingba selv utsatt for et kuppforsøk i, i regi av Bokassas tidligere statsminister Ange-Félix Patassé og general Francois Bozizé. Kuppforsøket mislyktes, men fra eksil i Frankrike klarte Patassé å reise en opposisjon mot Kolingba, som tvang fram frie valg i 1993. Patassé vant valget, og utnevnte sin medhjelper fra kuppforsøket i 1982, Francois Bozizé, som forsvarssjef.

En FN soldat fra den fredsbevarende styrken holder orden ved et valglokale i Bangui, under valget i 1998. (Foto: UN Photo/Evan Schneider)

En valgobservatør fra FN hjelper en mann før han skal stemme under valget i 1998. (Foto: UN Photo/Evan Schneider)

Kupp og geriljakrig

Men heller ikke Patassé klarte å sikre seg kontroll over landet. Mot slutten av 1990-tallet ble etnisk bakgrunn og tilhørighet stadig viktigere både i politikken og samfunnet generelt. Dette påvirket også landets militærstyrke, som besto av presidentens vaktmannskap og vanlige militære. Soldatene i vaktmannskapet var trofaste mot presidenten, mens soldatene i den vanlige militærstyrken mente de ble forskjellsbehandlet. I mai 2001 brøt en gruppe soldater ut av hæren og startet et kuppforsøk mot president Patassé. Forsvarssjefen Bozizé ble beskyldt for å delta i kuppet, noe som innledet en ny krig i SAR mellom de to tidligere kupp-kollegene. Soldater lojale mot Bozizé flyktet med ham til nordområdene, og innledet geriljakrig mot regjeringen. Krigen ble forverret av at Libya og Tsjad bidro med våpen og støtte på hver sin side. Libya støttet Patassé, mens Tsjad støttet Bozizé.

Fra baser nord i landet innledet Bozizé flere angrep mot hovedstaden og klarte til slutt å kaste Patassé i 2003. Han oppløste nasjonalforsamlingen, opphevet grunnloven, og utnevnte seg selv til statsoverhode. I 2005 ble det arrangert relativt frie valg, der Bozizé ble utropt som vinner.

Nye konflikter

Etter tre år med relativt rolige forhold i landet blusset konflikten opp igjen i 2006. En ny opprørsgruppe kalt Union of Democratic Forces for Unity (UFDR) innledet brutale angrep på byer nord i landet, og søkte å velte president Bozizé. Symptomatisk for konflikten i SAR hadde lederne for UFDR hjulpet Bozizé til makten i 2003. Nå anklaget han Bozizé for å bruke inntektene fra naturressursene kun på sin egen etniske gruppe. I 2006 var det kamper mellom regjeringen og UFDR der mange mennesker ble drept. Samtidig oppsto en ny opprørsgruppe, Popular Army for the Restoration of Democracy (APRD). Regjeringen anklaget Sudan for å støtte opprørerne i nord, noe de sudanske myndighetene benektet.

Fredsavtale

Konflikten ebbet delvis ut i løpet av 2007, og i 2008 ble det undertegnet en fredsavtale mellom regjeringen og de to opprørsgruppene. En nasjonal samlingsregjering ble etablert i 2009, der de to opprørsgruppene også er representert.

Likevel har ikke urolighetene gitt seg. Store flyktningstrømmer fra Darfur i Sudan, påvirker stabiliteten i nord, samtidig som den ugandiske opprørsbevegelsen, Lords Recistance Army (LRA) har raidet landsbyer sørøst i landet. Mange kritikere hevder regjeringen til Bozizé har liten kontroll ut over hovedstaden, og så sent som i juni 2010 var det geriljaangrep på byen Birao, nord i landet. Enda en opprørsgruppe, Convention of Patriots for Justice and Peace (CPJP), har de senere årene sloss mot Bozizés styre. En av bevegelsens ledere, Charles Massi, som tidligere var statsråd i Bozizés regjering, skal ifølge hans nærmeste familie har blitt torturert og drept i et fengsel i hovedstaden Bangui.

I januar 2011 ble det arrangert presidentvalg i SAR. Bozizé ble utropt som vinner med 66 prosent av stemmene. Deler av opposisjonen har vært sterkt kritisk til valget, som de mener ikke var fritt og demokratisk. FN hadde ingen valgobservatører i landet under valget.

En ung jente selger mat i hovedstaden Bangui. (Foto: UN Photo/Evan Schneider)

Sivilbefolkningen

Ifølge FNs flyktningorganisasjon (UNHCR) er situasjonen i de nordlige provinsene i SAR svært alvorlig. Mangelen på sentral styring har ført til at mye våpen er i omløp, og utviklingen av flere bander og væpnende opprørere. Fraværet av økonomiske muligheter for befolkningen har også ført til flere ran, drap og landeveisrøveri. En million mennesker lever i frykt for ulike væpnende grupper. 200.000 mennesker har flyktet, og søkt tilflukt andre steder i landet. 160.000 mennesker har flyktet ut av landet, til leire i Tsjad, Kamerun og Kongo.

Den sentralafrikanske republikk har nesten fem millioner innbyggere, men bare rundt 300 leger, ifølge Leger uten grenser. Landet bruker svært lite ressurser på helse. HIV/Aids, underernæring, tuberkulose og sovesyke er ikke uvanlig i landet. Befolkningen har minimal tilgang til helsetjenester, og noen av verdens verste statistikker for forventet levetid, barne- og mødredødelighet og hivsmitte. Gjennomsnittlig levealder er bare 48 år.