Elfenbenskysten

Elfenbenskysten ble selvstendig i 1960, etter å ha vært fransk koloni siden 1917. Etter selvstendigheten beholdt landet et nært politisk og økonomisk samarbeid med Frankrike, og franskmenn ble sittende i sentrale posisjoner både i statsforvaltningen og i ulike private, franske selskaper. Félix Houphouët-Boigny, som var leder for partiet PDCI, ble landets første statsminister. Andre politiske partier ble umiddelbart forbudt.

Afrikas rikeste land

De neste tretti årene var Elfenbenskysten et av Afrikas rikeste land, primært som følge av kakaoeksport: Landet er verdens største produsent av kakao. Det var lett å få arbeid i Elfenbenskysten, og gjestearbeidere strømmet til fra hele regionen. På slutten av åttitallet falt imidlertid prisene på blant annet kakao, noe som førte til økonomiske nedgangstider. Misnøyen i befolkningen ble rettet mot regjeringen, som så seg tvunget til å åpne for frie valg og flerpartisystem.

Konflikten starter

Landsfaderen Houphouët-Boigny døde i desember 1993. I den politiske maktkampen som fulgte, valgte flere av partiene å utnytte nasjonalistiske strømninger for å øke sin oppslutning. Dette var i skarp kontrast til Houphouët-Boigny, som hadde vært bevisst på å ikke sette ulike folkegrupper opp mot hverandre. Flere politikere framsatte det å være ivorianer som et krav for både å kunne eie og stemme i landet. De hevdet også at den store muslimske befolkningen i nord ikke kunne kalle seg ivorianere, og i løpet av kort tid mistet både muslimene og gjestearbeiderne eiendoms- og stemmerett. Spenningene mellom ulike etniske og religiøse grupperinger økte. Mange gjestearbeidere valgte å vende tilbake til sine tidligere hjemland. Det samme gjaldt flyktinger, primært liberiske, som hadde kommet til Elfenbenskysten for å unnslippe borgerkrigen i eget land (se Liberia).

Landets første statskupp fant sted i 1999, og markerte slutten på Elfenbenskystens lange tradisjon for stabile styresett. Kuppmakeren Robert Gueï gikk med på å holde valg året etter, og dette ble også gjennomført. Etter noen runder med uroligheter og forsøk på militærkupp ble vinneren av valget i 2000, Laurent Gbago, innsatt som president. Den politiske misnøyen preget imidlertid fremdeles landet, og høsten 2002 brøt det ut borgerkrig. Muslimer i nord valgte da å ta våpen i bruk for å få tilbake sine rettigheter.

Frankrikes innblanding

Elfenbenskysten har hatt et forsvarssamarbeid med Frankrike siden 1961. Samarbeidet går ut på at Elfenbenskysten har vært garantert fransk støtte, mot at Frankrike får lov til å ha tropper i landet. Da borgerkrigen brøt ut i 2002, ble disse troppene satt inn for å beskytte de mange franskmennene som var bosatt i Elfenbenskysten. Året etter, i 2003, sendte også ECOWAS (Organisasjon for økonomisk samarbeid i Vest-Afrika) inn en vestafrikansk fredsstyrke for å få kontroll på situasjonen. Dette skjedde i forbindelse med at regjeringen og de muslimske opprørerne i nord undertegnet en fredsavtale som Frankrike hadde regien på.

President Laurent Gbagbo underskrev motvillig, fordi han mente at avtalen favoriserte opprørerne. Han hevdet også at man ikke kunne se den tidligere kolonimakten Frankrike som en nøytral part i saken. I tiden som fulgte beskyldte både opprørerne og den ivorianske regjeringen franske styrker for å delta aktivt på motstandernes side. Fra flere hold kom kritikken om at de franske styrkene oppførte seg som en okkupasjonsmakt, og ikke innfridde kravet om nøytralitet. Anti-fransk stemning spredte seg. I 2004 ble franske eiendommer utsatt for omfattende vandalisering, og de fleste franske statsborgerne forlot landet. Samme år trakk ECOWAS sin fredsstyrke ut da en FN-styrke ble satt inn.

Regjeringen nekter å forhandle

De siste årene har Gbagbo og hans partifeller bevisst brukt den anti-franske stemningen for å beholde makten og trekke ut de pågående fredsforhandlingene. Dette rammer også Frankrikes allierte - FN. Etter at internasjonale fredsmeklere i januar 2006 ba om at parlamentet måtte oppløses, trakk Gbago og partiet hans FPI seg fra forhandlingene. De omtaler nå fredsforhandlingene som en rekolonialiseringsprosess, og nekter å samarbeide med FN. Militante tilhengere av Gbago har ødelagt flere FN-bygninger, og alle FN-organisasjoner har blitt tvunget til å forlate den vestlige delen av landet.

Urolighetene i Elfenbenskysten skyldes nå først og fremst konfrontasjoner mellom Gbago-tilhengere og FNs eller Frankrikes styrker. Landet er fremdeles delt i to, men det er slutt på kampene mellom regjeringsstyrkene og de muslimske opprørerne. Regjeringen har satt i gang en omfattende avvæpningsprosess, men fremgangen hindres av politisk ustabilitet og sporadiske opptøyer over hele landet.

Ammunisjon fra militsgrupper som har blitt avvæpnet i Guiglo, Elfenbenskysten. Foto: UN Photo/Ky Chung

På vei mot fred

Fem år etter at krisen startet ble partene, sommer 2007, enige om en fredsavtale. Opprørsleder, Guillaume Soro, ble utnevnt til statsminister og opprørerne fikk amnesti. I tillegg ble partene enige om rettigheter i forhold til statsborgerskap og velgerregistrering.

I mai 2008 startet en omfattende avvæpning av opprørstyrkene. Tusenvis av opprørere leverte fra seg våpnene mot en erstatning. Men. allerede måneden etter var det flere tilfeller av uroligheter i de nordlige provinsene. De tidligere opprørerne mente de ikke hadde fått hva de hadde krav på i følge fredsavtalen. I tillegg ble presidentvalget som hadde vært planlagt i lang tid utsatt igjen. Helt siden 2006 har det vært planlagt frie og rettferdige valg i landet. At valget aldri har blitt gjennomført er en av årsakene til at konflikten stadig blusser opp igjen.

I februar 2010 oppløste president Gbagbo både regjeringen og valgkommisjonen. Presidenten anklagde valgkommisjonene for fusk fordi de hadde tillatt medlemmer fra de nordlige provinsene. Dette ville ha svekket presidentens muligheter til gjenvalg. I slutten av februar var en ny regjering og ny valgkommisjon på plass. Den foreløpige planen er at valget skal avholdes i april eller mai 2010.