Filippinene

Filippinene er en øyrepublikk som består av 11 hovedøyer og over 7000 mindre øyer. Landet var spansk koloni fram til amerikanerne tok over i 1898, japanerne hadde kontroll over øyriket under andre verdenskrig, og landet fikk ikke sin selvstendighet før i 1946. Men lenge før spanjolene kom, allerede på 1400-tallet, bosatte arabere seg på noen av de sørlige øyene, blant annet Mindanao.

Mindanao er den nest største av de filippinske øyene, og har 16 millioner innbyggere. Verken spanjolene eller amerikanerne klarte noen gang å få ordentlig kontroll over disse områdene, selv om majoriteten av befolkningen etter hvert kom under katolsk og europeisk påvirkning. Spanjolene kalte muslimene på Filippinene for moros, som var betegnelsen de brukte på de spanske muslimene, og navnet har forblitt det samme gjennom alle disse årene.

Filippinsk moderne historie har vært preget av voldelig fåmannsvelde der man har styrt etter prinsippet om den sterkestes rett. Både makt, jord og penger har tradisjonelt vært samlet på få hender, mens store deler av befolkningen har levd i fattigdom. Fra 1965 til 1986 var landets president, eller heller diktator, Ferdinand Marcos. Han satte 30 000 av sine politiske motstandere i fengsel, og tok lite hensyn til folkeopinionen. Også etter at Marcos ble styrtet i 1986 har demokratiet fungert dårlig. Politikerne er stort sett fra landets økonomiske elite, og partier som representerer arbeidere og bønder når ikke fram. I flere deler av landet har storgodseierne sine egne private hærer, som følger få offisielle spilleregler.

Samtidig har landet en av verdens raskest voksende befolkninger, og den sosiale nøden er stor. Allerede på femtitallet begynte det å bli trangt på hovedøya Luzon i nord, og regjeringen oppfordret befolkningen til å emigrere til øyene lenger sør. Regjeringens flyttekampanje var også et forsøk på å stanse den gryende politiske uroen i de store byene i nord. Her fikk kommunistene etter hvert godt fotfeste og arbeidet for å reformere samfunnet. Den kommunistiske motstandsbevegelsen på Filippinene fikk hard medfart på seksti og syttitallet, og utgjør i dag bare en liten gruppe i den væpnete kampen mot filippinske styresmakter. Den væpnede motstanden fra mer eller mindre politiske muslimske geriljagrupper i det sørlige Filippinene er imidlertid økende.

Den store tilflytningen av kristne nybyggere på sekstitallet til øyer der moroene tidligere hadde vært i flertall, skapte naturlig nok konflikter med dem som bodde der fra før. De nye innbyggerne kom i tusenvis hver uke, og dette skapte en økende nasjonalisme og selvbevissthet hos den muslimske befolkningen. Moros nasjonale frigjøringsfront (MNLF) ble etablert på slutten av sekstitallet. Organisasjonen hadde massiv støtte i den muslimske befolkningen både på Filippinene og i utlandet. De kjempet for at landsdelen skulle få sin selvstendighet, og selv disponere olje- og gassrikdommene som finnes i regionen. I tillegg var en viktig del av kampen også en kamp om jorda som nybyggerne hadde slått seg ned på. De kristne innflytterne svarte med å etablere egne militsgrupper, og fra 1971 ble også regjeringstropper satt inn i kampene mot MNLF, og deretter raste kampene med større og mindre styrke i 25 år.

I 1996 fikk man til en fredsavtale som ble betraktet som et gjennombrudd i konflikten. Avtalen ble undertegnet av både de filippinske styresmaktene og av MNLF, og MNLF lovet å legge ned våpnene mot at det ble etablert en selvstyrt region på deler av Mindanao. Avtalen har møtt motstand både fra kristne grupper, og fra mer radikale muslimske grupper enn MNLF, og derfor brøt det ut nye kamper igjen i 2000. Moros islamske frigjøringsfront (MILF) er blant gruppene som fortsatte kampen for en selvstendig muslimsk stat. Fra midten av 1990-tallet har også Abu Sayyaf (”Sverdets far”) kommet på banen. Dette er en av de mest ytterliggående islamske gruppene, og står bak flere kidnappingsaksjoner og drap på utlendinger. Det har blitt slått hardt ned på gruppen de siste årene, og den skal nå være betydelig redusert, men det er likevel stadig kamper mellom regjeringshæren og medlemmer fra opprørsgruppen. Abu Sayyaf antas å ha kontakter i al-Qaeda-nettverket. En fredsavtale som ble underskrevet i 2001 ble brutt og reforhandlet i 2003, og igjen brutt i 2005, da det kom til åpne kamper mellom regjeringshæren og MNLF. Abu Sayyaf fortsetter å være en konstant sikkerhetstrussel, og våren 2007 satte regjeringen i gang en større offensiv for å få bukt med problemet, men offensiven har så langt ikke gitt konkrete resultater.

USA har tradisjonelt spilt en viktig rolle i landet, og har vært tydelig til stede på makthavernes side. Amerikanerne har hatt militærbaser på Filippinene de siste hundre årene, men trakk seg ut i en kort periode på midten av nittitallet. Fra 1998 ble imidlertid samarbeidet gjenopptatt, og Filippinene samarbeider nå med USA i ”krigen mot terror” (se Irak og Afghanistan.)