Kosovo

Det tidligere Jugoslavia ble opprettet etter første verdenskrig, da deler av det tidligere Østerrike-Ungarn ble slått sammen med deler av de

t tidligere osmanske riket. Resultatet ble et land som fikk Europas mest sammensatte befolkning, hvor ingen folkegruppe utgjorde flertall. Etter andre verdenskrig kom Tito til makten, og han organiserte landet etter sovjetisk, kommunistisk modell. Jugoslavia ble en forbundsstat med seks republikker og to autonome provinser, Kosovo og Vojvodina, som var underlagt Serbia.

Jugoslavia  går i oppløsning

Kosovos albanere likte dårlig at Kosovo ikke fikk status som republikk. De var også misfornøyde med at serberne hadde en privilegert stilling i folkerepublikken i forhold til resten av befolkningen, som blant annet bestod av albanere, makedonere, ungarere og bosniske muslimer. Tito var en sterk statsleder som holdt Jugoslavia samlet til tross for de underliggende etniske motsetningene i landet. Da Tito døde i 1980, kom disse spenningene til overflaten. Slobodan Milošević ble valgt til president i Serbia i 1989, og under ham vokste den serbiske nasjonalismen. Serbia slo hardt ned på flere lands forsøk på selvstendighet, men i løpet av 90-tallet ble likevel både Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia internasjonalt anerkjente selvstendige stater.

Kosovo krever selvstendighet

I Kosovo hadde det albanske flertallet lenge kjempet for at Kosovo skulle få status som republikk. Konflikten mellom serbiske styresmakter og den albanske UCK-geriljaen tilspisset seg etter at geriljaen bombet flere flyktningleire med serbiske flyktninger i 1996. Serbiske styrker ble sendt til Kosovo i 1998. De serbiske soldatene kjempet mot UCK-geriljaen, men begikk også overgrep mot den kosovoalbanske sivilbefolkningen. I tillegg ble halvmilitære serbiske grupper og serbisk politi sendt til regionen, og også de sto bak omfattende overgrep og massakre på lokalbefolkningen. Funnet av en rekke massegraver med sivile albanere avslørte at serberne hadde fart hardt fram overfor sivilbefolkningen i Kosovo. Hevnlysten blant kosovoalbanerne var stor, og mangel på politistyrker gjorde at det forekom omfattende overgrep også mot den serbiske befolkningen i Kosovo.

Etniske albanere i flyktningleir i Glogovac, Kosovo. Foto: UN Photo/UNHCR/U Meissner

NATO og OSSE

Både NATO og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) engasjerte seg for å stoppe overgrepene. OSSE sendte en observatørstyrke, og NATO gikk til luftangrep mot Serbia i mars 1999, og bombet da både militære og sivile mål. Serberne tok ikke opp kampen mot de utenlandske angrepene, men intensiverte i stedet krigføringen mot kosovoalbanerne. I juni undertegnet serberne en tilbaketrekkingsavtale, og NATO stoppet sine bombeangrep. Mange flyktninger vendte hjem, og FN overtok det administrative ansvaret for regionen. Samtidig ble en NATO-ledet fredsstyrke, KFOR-styrken, satt inn for å stabilisere situasjonen.

Kosovo erklærer uavhengighet

Kosovo erklærte seg uavhengig 17.februar 2008. Løsrivelsen førte umiddelbart til opptøyer nord i Kosovo, hvor de fleste kosovo-serberne bor, og i Beograd. Serberne protesterte mot løsrivelsen, og hevdet den var i strid med folkeretten. Noen land gikk umiddelbart ut og anerkjente uavhengigheten (blant andre Frankrike, Storbritannia, USA, Norge), mens Serbia og deres gamle støttespiller Russland fortsatt nekter å anerkjenne Kosovo som en egen stat. Mange av landene som ikke anerkjenner Kosovos løsrivelse, er land som har etniske spenninger og separatistbevegelser innenfor sine egne landegrenser. De frykter at flere vil kreve det samme som Kosovo, å løsrive seg fra moderlandet. Siden Russland har vetorett i FNs sikkerhetsråd, vil Kosovo sannsynligvis få problemer med å innpass som medlem i FN, selv om over 60 av FNs medlemsland nå anerkjenner Kosovos suverenitet.

Det er fortsatt spenninger mellom albanere og serbere i Kosovo. NATO-styrken KFOR er derfor fortsatt til stede i landet.