Palestina

I 1948 ble staten Israel opprettet på palestinsk jord, til tross for omfattende protester fra palestinerne og den arabiske verden. Sammenstøtene mellom palestinere og israelere har siden den gang vært mange og blodige, og man er fremdeles langt unna en fredelig, varig løsning på konflikten.

Sist oppdatert 03.04.2013

Palestina

Tidlig historie

Både palestinerne og israelerne er folk med opprinnelse i Midtøsten. Det sentrale spørsmålet i Midtøsten-konflikten i dag er hvem som har mest rett til området. Jødene ble drevet ut rundt år 70 etter Kristus, og ble da spredd over hele Europa og Midtøsten. I mange år ble de nektet adgang til området, mens de i sine nye land ofte ble utsatt for forfølgelse og overgrep.

Som følge av blant annet inkvisisjonen i det sørlige Europa, valgte mange jøder på 1500- og 1600-tallet å bosette seg i Palestina igjen. Man regner med at den totale befolkningen i Palestina da var på 200 000, mens den jødiske befolkningen utgjorde omlag 15 000.

Den organiserte jødiske innvandringen til Palestina startet i 1882. Dette skjedde som følge av sionismens framvekst i Europa. Sionismen var en politisk bevegelse som arbeidet for en jødisk stat i Midtøsten. Sionistbevegelsen fikk sitt diplomatiske gjennombrudd i 1917 med den såkalte Balfour-erklæringen. Dette var en erklæring der den britiske regjeringen lovte å arbeide for opprettelsen av en jødisk stat i Palestina.

Jødisk innvandring til Palestina

Etter første verdenskrig gikk det osmanske riket, som Palestina var en del av, i oppløsning. Palestina ble underlagt britisk mandat, noe som satte fart på den jødiske innvandringen. Palestinerne likte dårlig utviklingen, og dette førte til stadige sammenstøt mellom den jødiske minoriteten, den arabiske majoriteten og den britiske mandatadministrasjonen.

Jødeforfølgelsene i Tyskland etter 1933 førte til at innvandringen økte ytterligere, noe som gjorde at arabiske ledere i 1935 framsatte et krav om at den jødiske immigrasjonen måtte stanses. Jødene ble etter dette nektet utreise fra Europa, og mange ble av den grunn ofre for nazistenes dødsleirer. I 1940 utgjorde jødene om lag en tredjedel av Palestinas samlete folketall på 1 530 000.

Staten Israel blir opprettet

Den jødiske innvandringen fortsatte også etter andre verdenskrig, og Europas dårlige samvittighet gjorde at opprettelsen av en israelsk stat hadde større støtte enn tidligere. Samtidig grep ekstreme jødiske grupper, blant annet Irgun, til våpen, og gikk til angrep på både briter og palestinere. Dette fikk arabiske styrker av frivillige fra mange land til å blande seg inn i konflikten på palestinsk side. Den vanskelige situasjonen fikk britiske myndigheter til å trekke seg som mandatmakt, og overlate Palestina-problemet til FN.

FN kom i 1947 med en anbefaling om at Palestina burde deles i to, der jødene ble tildelt 54 % av jorda, mens palestinerne fikk 46 %. Dette ble akseptert av jødene, mens palestinerne, som utgjorde 70 % av befolkningen, ikke ønsket at det skulle etableres en jødisk stat på det de mente var sin jord. Før FN rakk å behandle saken ferdig, proklamerte imidlertid den sionistiske ledelsen i Palestina i 1948 staten Israel for opprettet.

Den arabiske verden så FNs anbefaling og det internasjonale samfunnets støtte til opprettelsen av en jødisk stat som et svik mot palestinerne. Flere land hadde truet med å gå til krig dersom dette skjedde, og Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria gjorde alvor av trusselen. Israel ble derfor etter opprettelsen umiddelbart kastet ut i en toårig krig mot sine arabiske naboland, en krig de gikk seirende ut av.

Palestina slutter å eksistere som eget landområde

Da krigen endte i januar 1949, satt Israel igjen med et landområde som var 21 % større enn FNs delingsplan hadde foreslått. Egypt tok Gaza, og Jordan annekterte det vi i dag kaller Vestbredden. Palestinerne ble sittende igjen uten eget landområde. 700 000 palestinere hadde flyktet fra områder som nå var overtatt av Israel. De søkte tilflukt i flyktningleire i Gaza og på Vestbredden, og i nabolandene Jordan, Syria og Libanon.

I den såkalte Seksdagerskrigen i 1967 tok Israel Gaza og Sinai-ørkenen fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan og deler av Golanhøydene fra Syria. Etter Seksdagerskrigen kontrollerte Israel dermed hele det tidligere mandatområdet Palestina, med det resultat at om lag én million palestinere bosatt på nå okkuperte Vestbredden Gaza kom under israelsk styre.

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO - Yasir Arafat

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble dannet i 1964, og ble ledet av Yasir Arafat fra 1969. PLO var satt sammen av mange ulike palestinske motstandsgrupper som jobbet for et fritt Palestina. Flyktningleirene var de viktigste rekrutteringsplassene for den palestinske motstandskampen. Deler av motstandsbevegelsen sto bak terroraksjoner, blant annet flykapringer, for på den måten å rette oppmerksomhet mot palestinernes situasjon.

Det diplomatiske gjennombruddet for PLO kom i 1988, da Arafat tok avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat. Omtrent samtidig utropte det palestinske nasjonalrådet (palestinernes parlament i eksil) den selvstendige staten Palestina, bestående av Gaza og Vestbredden. Mange land anerkjente staten, og det palestinske kravet om selvstyre og en egen statsdannelse ble forsterket av at det i 1987 brøt ut opprør i de okkuperte områdene i Gaza og på Vestbredden. Dette opprøret kalles gjerne den første palestinske intifada. (Intifada betyr opprør på arabisk).

I 1994 fikk palestinerne gjennomslag for kravet, og kunne som en følge av Oslo-avtalen for første gang stemme fram sine egne myndigheter.

Oslo-avtalen

Oslo-avtalen ble fremforhandlet på begynnelsen av 1990-tallet, og underskrevet i 1993. Den var en såkalt interimavtale, som skulle legge grunnlaget for en endelig fredsavtale. I Oslo-avtalen ble Israel og PLO enige om at en palestinsk stat skulle opprettes i løpet av en femårs-periode, og at det i mellomtiden skulle opprettes palestinske selvstyremyndigheter. Vestbredden ble delt inn i tre typer områder; A , B og C-områder. De palestinske selvstyremyndighetene skulle kontrollere A-områdene (17 % av Vestbredden), som stort sett utgjorde de store byene. I B-områdene (24 %) skulle selvstyremyndighetene ha sivil kontroll, mens Israel beholdt den militære kontrollen. I C-områdene (59 %) beholdt Israel full kontroll.

I løpet av femårsperioden etter Oslo-avtalen fikk imidlertid forhandlingene en brå slutt. Den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist i 1995. Rabins arvtager Benjamin Netanyahu var langt mindre kompromissvillig enn sin forgjenger, og etter hans overtakelse ble frontene gradvis hardere. Samtidig startet palestinske grupperinger selvmordangrep mot sivile mål i Israel, og forhandlingsviljen ble sterkt svekket på begge sider.  

Intifada, separasjonsbarriere og bosettinger

I løpet av 2000-tallet ble situasjonen gradvis forverret. Palestinerne var skuffet over at staten de ble lovet i Oslo-avtalen aldri ble opprettet, og i 2001 brøt den andre palestinske intifada ut. Denne gang ble det utført hyppige selvmordsangrep i Israel, noe som førte til at den israelske hæren strammet grepet om Vestbredden og Gaza betraktelig. Spesielt gikk dette ut over bevegelsesfriheten til palestinerne, som måtte gjennom et stadig økende antall kontrollposter og veisperringer for å forflytte seg. I 2002 startet byggingen av separasjonsbarrieren, som strekker seg langt inn på Vestbredden og gjør deler av landet utilgjengelig for palestinere. Separasjonsbarrieren har blitt fordømt av FN, og den internasjonale domstoren i Haag har vedtatt at byggingen av muren er i strid med internasjonal lov.

Samtidig fortsatte Israel utbyggingen av jødiske bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, som palestinerne anser som sin hovedstad. Bosettingen begynte etter Seksdagerskrigen i 1967, og tiltok for alvor i løpet av 1990-tallet. Noen bosettere mener jødene er Guds utvalgte folk, og at de derfor har rett til å bo i hele det bibelske Israel. Vestbredden og Øst-Jerusalem er viktige religiøse områder for troende jøder. Flertallet av israelske bosettere har imidlertid flyttet til de okkuperte områdene fordi den israelske staten tilbyr økonomiske goder som skattelette og billige boliger i disse områdene.

I dag bor det rundt en halv million bosettere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Bosettingene er ulovlige i henhold til internasjonal lov, fordi de er bygget på palestinsk land, og fordi en okkupasjonsmakt ikke har lov til å flytte sin egen sivilbefolkning til områdene de okkuperer. Byggingen av bosettinger forblir et av de største hindrene i fredsforhandlingene mellom Israel og palestinere.

Splitt mellom Hamas og Fatah

I januar 2006 vant Hamas valget i de palestinske selvstyreområdene og PLO-partiet Fatah mistet makten. Både USA og EU har Hamas på sin liste over terroristorganisasjoner, og de nye palestinske myndighetene ble møtt med en kald skulder i de fleste vestlige land. Da den nye demokratisk valgte regjeringen ikke ble anerkjent av verdenssamfunnet forsøkte Hamas å danne en samlingsregjering sammen med Fatah. Den økonomiske og politiske boikotten fortsatte med uforminsket styrke, og samarbeidsregjeringen brøt sammen.

Det brøt ut stridigheter mellom Fatah og Hamas, spesielt om hvem som skulle kontrollere sikkerhetsstyrkene og ha ansvaret for ro og orden. Stadige kamper endte i 2007 med at Hamas overtok kontrollen i Gaza, mens president Mahmoud Abbas og Fatah har makten på Vestbredden. Menneskerettighetssituasjonen for politiske motstandere på begge sider har blitt klart forverret siden da.

Det internasjonale samfunnet har valgt å støtte Mahmoud Abbas og Fatah. Problemet er imidlertid at Abbas har liten støtte blant mange palestinere, og at han ikke kan forhandle på vegne av Gaza – der Hamas har makten. Forsoning mellom Hamas og Fatah har derfor vært viktig de siste årene. Det ble holdt lokale valg på Vestbanken høsten 2012, som svekket Fatah posisjon. Hamas boikottet valget, og tillot heller ikke valg på Gaza i det hele.

Mislykkede forhandlinger og Gaza-krigen

I løpet av 2000-tallet ble det gjennomført flere forhandlingsforsøk – både i Taba og Annapolis – uten at det ledet frem til noen løsning. På israelsk side ble det hevdet at det ikke fantes noen palestinsk forhandlingspartner, og at det beste de kunne gjøre var å prøve å avslutte konflikten på egen hånd. I 2005 trakk statsminister Ariel Sharon derfor ut alle israelske styrker og bosettinger fra Gaza, og bygde i stedet en mur rundt området. Israel beholdt dermed kontrollen over inn- og utfart av både mennesker og varer, og gjennomførte med jevne mellomrom militæroperasjoner mot Gaza-stripen. Hamas og andre militante grupperinger i Gaza svarte med å avfyre raketter mot det sørlige Israel. Rakettene har ikke ført til store tap av menneskeliv, men utgjør en konstant trussel for deler av den israelske befolkningen.

I midten av desember 2008 opphørte en skjør våpenhvileavtale mellom Israel og Hamas, uten at partene klarte å komme til enighet om en ny avtale. Begge beskyldte hverandre for å ha brutt avtalen først. 27. desember startet Israel et omfattende luft- og bakkeangrep mot Gaza, som resulterte i at 1400 palestinere og 13 israelske soldater ble drept. Gaza-krigen rystet store deler av det internasjonale samfunnet, og Israel ble beskyldt for en for voldsom og uproporsjonal reaksjon. Krigen raste i 25 dager og Gaza ble lagt i ruiner.  

To måneder etter Gaza-krigens slutt var det valg i Israel. Benjamin Netanyahu ble valgt til ny statsminister. Hans regjering består av partier og personer som historisk har kjørt en hard linje mot palestinerne. På tross av sterke løfter fra USA og president Obama om å få fart på fredsprosessen har Israel fortsatt sin isolasjon av Gaza og bosettingene på Vestbredden.

De palestinske selvstyremyndighetene har innledet et omfattende statsbyggingsprosjekt, for å sikre at alle de nødvendige institusjonene er på plass. I 2011 var dette arbeidet kommet så langt at det fra flere hold ble erklært at en palestinsk stat ville være levedyktig.

Mot palestinsk stat i FN?

På tross av sterkt press fra Israel og USA valgte derfor president Mahmoud Abbas å søke FNs sikkerhetsråd om landstatus i FN. USA har varslet at de vil legge ned veto ved en behandling, så det er uklart når resultatet foreligger.

Palestinerne håper at medlemskap i ulike FN-organisasjoner skal bane vei for at det internasjonale samfunnet skal anerkjenne den palestinske staten. For ytterligere å få dette til, søkte palestinerne om å få oppgradert sin status fra obervatørområde til observatørstat i Generalforsamlingen i FN, noe som ble godkjent høsten 2012. (se egen faktaboks) Israel og USA har kritisert palestinerne for å gå bort fra forhandlingssporet, mens palestinerne på sin side mener at de fint kan forhandle om fred med Israel selv om de anerkjennes som egen stat i FN.   

FNs rolle i konflikten

Den første fredsbevarende styrken som ble sendt av FN etter at organisasjonen ble opprettet i 1945, gikk til Palestina. Oppgaven var å få slutt på krigen mellom israelerne og palestinerne. Styrken er fortsatt i Israel og Palestina med samme mandat. Styrken består både av fredsobservatører og militære, og forsøker å forhindre sammenstøt mellom palestinere og israelere, etterse at sivilbefolkningen ikke utsettes for overgrep, og generelt følge med på hvordan fredsavtaler følges opp. FNs styrker i Israel og Palestina samarbeider med fredsstyrkene i Libanon og Syria.

FN har også en egen organisasjon, UNRWA, som arbeider for palestinske flyktninger. Gaza befolkning er helt avhengig av den bistand UNWRA gir innen helse og undervisning.

Midtøsten-kvartetten bestående av USA, Russland, EU og FN har forsøkt å finne løsninger i konflikten, uten spesielt hell. Tony Blair er for tiden leder av dette arbeidet.

FNs Generalforsamling og Sikkerhetsråd har vedtatt en rekke resolusjoner siden Israel ble opprettet i 1948. De fleste har kritisert den israelske okkupasjonen av de palestinske områder. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner. I FNs sikkerhetsråd blir de fleste resolusjoner mot Israel stoppet av USA med sitt veto.

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur, og kommunikasjon (UNESCO) godtok Palestina som medlem i oktober 2011, noe som styrker Palestina i sitt ønske om å bli egen stat i internasjonale forum. USA kuttet sitt pengebidrag til organisasjonen i protest.

Norsk engasjement i konflikten

Norge har deltatt i fredsstyrken i Israel/Palestina siden 1956, og har også forsøkt å spille en rolle som megler og tilrettelegger for en fredsprosess med Israel. Dette førte bl.a. til den såkalte Osloavtalen i 1993, som var første gang Israel og PLO anerkjente og snakket med hverandre. Avtalen ble aldri gjennomført. I den siste tids konflikt gikk Norge langt i å anerkjenne den samlingsregjering Hamas og Fatah etablerte, i motsetning til de fleste andre land. Norge står nå sammen med en rekke andre land i fordømmelsen av Hamas' overtakelse av makten i Gaza, og støtter president Abbas og den midlertidige palestinske regjeringen.

Norge er for tiden leder av givergruppen til palestinerne, og sliter med å opprettholde støtten fra de rike land. Viljen til å bistå med nye midler til prosjekter og infrastruktur som Israel gang på gang utestenger, saboterer eller ødelegger er alvorlig svekket. Norge spiller ellers nå en beskjeden rolle i fredsprosessen.

Kilder: Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforkning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, FNs fredsbevarende operasjoner, FN-sambandet, BBC

Involverte land

FN-sambandet © 2014