Hopp til innhold

Palestina

I 1948 ble staten Israel opprettet, til tross for omfattende protester fra palestinerne som bodde i området fra før. Sammenstøtene mellom palestinere og israelere har siden den gang vært mange og blodige, og man er fremdeles langt unna en fredelig, varig løsning på konflikten.

Sist oppdatert 28.05.2015

Palestinere demonstrerer mot krigen på Gaza i august 2014, og blir møtt med tåregass. Foto: AP/Majdi Mohammed

Palestinere demonstrerer mot krigen på Gaza i august 2014, og blir møtt med tåregass. Foto: AP/Majdi Mohammed

Bakgrunn

Det sentrale spørsmålet i Israel/Palestina-konflikten er hvem som har mest rett på området. Det er først og fremst en territorial konflikt mellom Israel og det palestinske folket. Dagens konflikt har sin bakgrunn i at europeiske jøder, siden 1880-tallet, flyttet til det såkalte historiske Palestina, et område som utgjør dagens Israel og Palestina. Hoveddrivkraften for den jødiske innvandringen var sionismen.   

Sionismen er en ideologi og politisk bevegelse som arbeidet for en jødisk stat i det historiske Palestina. Den ble etablert på 1880-tallet og var en del av den europeiske bosetter-kolonialismen. Planen om å etablere en jødisk stat var inspirert av den fremvoksende ideen om nasjonalstaten; én stat til hvert folk. Jødene ble på den måten sett på som et folkeslag som burde ha sin egen stat. Ønsket om en egen jødisk stat var også en reaksjon på de anti-jødiske holdningene (anti-semittismen) og jødeforfølgelsene i Europa.    

Det historiske Palestina ble pekt ut som et passende sted å etablere en slik jødisk nasjonalstat. Grunnen var at jødenes historie har røtter derfra. Jøder ble drevet på flukt fra området rundt år 70 etter Kristus. De ble da spredd over hele Europa og Midtøsten. Denne delen av historien har spilt en viktig rolle for at jøder har følt eierskap til (historiske) Palestina, og for at mange jøder har flyttet dit i nyere tid.

Jødisk innvandring til Palestina

Etter første verdenskrig gikk det osmanske riket, som Palestina var en del av, i oppløsning. Palestina ble da underlagt britisk mandat (kontroll). Sionistbevegelsen fikk sitt diplomatiske gjennombrudd i 1917 med den såkalte Balfour-erklæringen, hvor den britiske regjeringen lovte å arbeide for opprettelsen av et såkalt "nasjonalhjem for det jødiske folket" i Palestina. Dette satte fart på den jødiske innvandringen til Palestina. Jødeforfølgelsene i Europa etter 1933 gjorde at innvandringen økte ytterligere. Disse faktorene førte til at den jødiske befolkningen i Palestina mer enn tidoblet seg under britisk kontroll; fra rundt 56.000 i år 1917 til ca. 650.000 i 1948. Jødene utgjorde da omtrent 1/3 av Palestinas samlede befolkning.

Palestinerne likte denne utviklingen dårlig, spesielt siden innflytternes prosjekt var å etablere en stat som var ekskluderende overfor ikke-jøder, noe som i praksis ville ramme tilnærmet alle palestinerne. Situasjonen skapte konflikt mellom den jødiske minoriteten, den palestinske majoriteten og den britiske mandatadministrasjonen, og var begynnelsen på dagens konflikt mellom Israel og palestinerne.

Olivenproduksjon har vært en viktig næringsvirksomhet for palestinerne i mange hundre år, men har lenge vært under hardt press fra den israelske okkupasjonspolitikken. Foto: Frank M. Rafik/Flickr

Olivenproduksjon har vært en viktig næringsvirksomhet for palestinerne i mange hundre år, men har lenge vært under hardt press fra den israelske okkupasjonspolitikken. Foto: Frank M. Rafik/Flickr

Den jødiske innvandringen fortsatte også etter andre verdenskrig, og Europas dårlige samvittighet for Holocaust gjorde at opprettelsen av en jødisk stat hadde større støtte enn tidligere. Holocaust bidro også til å styrke jødenes tro på behovet for å opprette en stat hvor jøder var i overveldende flertall. Man så for seg at en slik jødisk stat ville kunne tilby sikkerhet til alle verdens jøder som måtte trenge beskyttelse. Problemet med denne planen, som var rettet mot Palestina, var at flertallet av befolkningen i Palestina var ikke-jøder.

FNs delingsplan

Etter andre verdenskrig ønsket sionistledelsen å overta makten i Palestina og bli kvitt det britiske styre. Dette førte til at sionistenes paramilitære styrker (Haganah) inngikk samarbeid med jødiske terrororganisasjoner (Irgun og Stern) som angrep britene i Palestina. Volden bidro til at de britiske myndighetene bestemte å trekke seg som mandatmakt og overlate Palestina-problemet til FN.

FNs delingsplan fra 1947, som aldri ble en realitet.

FNs delingsplan fra 1947, som aldri ble en realitet. 

FNs generalforsamling kom i 1947 med en ikke juridisk bindende anbefaling om at Palestina burde deles i to, der jødene ble tildelt 55 % av jorda, mens palestinerne fikk 44 %. Dette ble akseptert av den jødiske sionistbevegelsen som et viktig førstesteg mot å overta hele Palestina. Mens palestinerne, som utgjorde ca. 70 % av befolkningen, så på forslaget som urettferdig og avviste det.

Lanseringen av FNs delingsplan utløste den første, største og viktigste krigen i Israel/Palestina-konflikten, nemlig 1948-krigen. Den ble muliggjort på grunn av maktvakuumet som oppstod ved avviklingen av det britiske styret i Palestina. Krigen førte til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel.

Opprettelsen av staten Israel

1948-krigen kan deles inn i to faser: før og etter 14. mai 1948, da Israel erklærte seg som stat. Første fase var mellom de jødiske innflytterne og den arabiske lokalbefolkningen, dvs. mellom sionistbevegelsen og palestinerne. Den andre fasen var mellom det som da hadde blitt staten Israel på den ene siden, og styrker fra de arabiske nabolandene (Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria) på den andre. Innblandingen av andre land har gjort konflikten også kjent som Midtøsten-konflikten.  

Palestinerne hadde lite å stille opp med under krigen. Ingen kjempet med dem for en egen palestinsk stat. Nabolandene angrep Israel, men var motivert av egne interesser. 1948-krigen førte til at rundt 700.000 palestinere mistet sine hjem, hvor de fleste flyktet i den første fasen av krigen, og ble senere nektet retur. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen. De fleste ble fordrevet gjennom militære operasjoner som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Fordrivelsen av palestinerne var delvis et resultat av sionistenes mål om å etablere en stat i Palestina med overveldende jødisk flertall. Det sionistiske lederskapet, med David Ben-Gurion i spissen, hadde lenge vært enig om at palestinerne måtte vekk.

Palestinerne kaller 1948-krigen for "al-nakba", som betyr "katastrofen" på arabisk. Nakba-dagen markeres hvert år 15. mai, som er dagen etter Israel erklærte seg selv som en selvstendig stat. Opprettelsen av staten Israel kom på bekostning av det palestinske samfunnet og kan defineres som et samfunnsmord. Et samfunnsmord er å intensjonelt ødelegge alle aspektene ved et samfunn, inkludert dets identitet. Sionistbevegelsen, som etablerte staten Israel, ødela det palestinske samfunnet med viten og vilje fordi det var palestinsk. De anså palestinsk identitet og tilstedeværelse som et hinder for etableringen av en såkalt jødisk stat med jødisk identitet og tilstedeværelse. Over 500 palestinske landsbyer ble ødelagt i prosessen.             

I 1948 flyktet palestinerne først og fremst til Gaza, Vestbredden og Jordan, samt Libanon og Syria. Der ble flyktningleire opprettet, slik som på dette bildet fra 1948. Rundt 5 millioner palestinere er flyktninger også i dag, noe som utgjør ca. halvparten av det palestinske folket.

I 1948 flyktet palestinerne først og fremst til Gaza, Vestbredden og Jordan, samt Libanon og Syria. Der ble flyktningleire opprettet, slik som på dette bildet fra 1948. Rundt 5 millioner palestinere er flyktninger også i dag, noe som utgjør ca. halvparten av det palestinske folket. Foto: gnuckx/Flickr 

Israels okkupasjon av dagens Palestina

Da krigen endte i januar 1949, satt Israel igjen med et landområde som var 77 % av det historiske Palestina, altså 22 % større enn det FNs delingsplan hadde foreslått. Det er likevel disse 77 % som utgjør det folkerettslige anerkjente Israel i dag. Egypt og Jordan tok kontrollen over resten av Palestina i løpet av krigen i 1948. 

Den neste krigen i Midtøsten-konflikten var den såkalte Seksdagerskrigen i 1967. Da mistet ca. 300.000 palestinere sine hjem. Israel tok Gaza og Sinai-ørkenen fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan, og deler av Golanhøydene fra Syria. Etter Seksdagerskrigen kontrollerte Israel dermed mer enn hele det historiske Palestina, med det resultat at om lag én million palestinere var bosatt på okkupert område under israelsk styre. Bortsett fra Sinai, er disse områdene fortsatt okkupert av Israel i dag. 

Krigen i 1948 og 1967 la hovedgrunnlaget for palestinernes motstandskamp i ettertid, en kamp som har både vært i tråd med og i strid med folkeretten. Folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot okkupasjonen. Samtidig legger folkeretten visse begrensninger på hva som anses som lovlig væpnet motstand. Men den palestinske motstandskampen har først og fremst vært av ikkevoldelig art.

I februar 2010 ble Amir (10) arrestert i Hebron, anklaget for å ha kastet stein på israelske soldater. Israel blir kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner for arrestasjoner av mindreårige. Foto: Alex Sheidegger

I februar 2010 ble Amir (10) arrestert i Hebron, anklaget for å ha kastet stein på israelske soldater. Israel blir kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner for arrestasjoner av mindreårige. Foto: Alex Sheidegger

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO - Yasir Arafat

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble dannet i 1964, og ble ledet av Yasir Arafat fra 1969. PLO var satt sammen av mange ulike palestinske motstandsgrupper som jobbet for et fritt Palestina. Flyktningleirene var de viktigste rekrutteringsplassene for den palestinske motstandskampen. Deler av motstandsbevegelsen sto bak terroraksjoner, blant annet flykapringer, for på den måten å rette oppmerksomhet mot palestinernes situasjon.

Det diplomatiske gjennombruddet for PLO kom i 1988, da Arafat tok avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat. Omtrent samtidig utropte det palestinske nasjonalrådet (palestinernes parlament i eksil) den selvstendige staten Palestina, bestående av Gaza og Vestbredden. Mange land anerkjente staten, og den palestinske forhandlingsposisjonen ble styrket av at det samtidig hadde brutt ut et opprør året før. Opprøret var stort sett ikkevoldelig, fant sted i de okkuperte områdene både i Gaza og på Vestbredden, og kalles gjerne den første palestinske intifada. Intifada betyr "opprør" eller "motstand" på arabisk. Uroen førte til forhandlinger og Oslo-avtalen.

Israels statsminister, Yitzhak Rabin (t.v.), med USAs president Bill Clinton og palestinernes leder, Yassir Arafat, under signeringen av Oslo-avtalen i 1993.

Israels statsminister, Yitzhak Rabin (t.v.), med USAs president Bill Clinton og palestinernes leder, Yassir Arafat, under signeringen av Oslo-avtalen i 1993. Foto: Israel Defense Forces/Flickr

Oslo-avtalen

Oslo-avtalen ble fremforhandlet på begynnelsen av 1990-tallet, og underskrevet i 1993. I Oslo-avtalen ble Israel og PLO enige om at en palestinsk stat skulle opprettes i løpet av en femårsperiode, og at det i mellomtiden skulle opprettes palestinske selvstyremyndigheter. Vestbredden ble delt inn i A , B og C-områder, som graderte maktforholdet mellom de palestinske selvstyremyndighetene og Israel. 

Prosessen i etterkant av Oslo-avtalen fikk en brå slutt i 1995 da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist. Rabins etterfølger, Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig enn sin forgjenger, og etter hans overtakelse ble frontene gradvis hardere. Samtidig startet palestinske grupperinger selvmordangrep mot sivile mål i Israel. Forhandlingsviljen ble sterkt svekket på begge sider.

Palestinere som arbeider i Israel står i kø for å komme gjennom kontrollposten i Qalqilia. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Palestinere som har fått tillatelse til å arbeide i Israel står i kø for å komme gjennom kontrollposten i Qalqilia. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Israelsk ekspansjon og palestinsk motstand

I løpet av 2000-tallet ble situasjonen gradvis forverret. Palestinerne var skuffet over at staten de ble lovet i Oslo-avtalen aldri ble opprettet. I 2001 brøt den andre palestinske intifadaen ut. Denne gangen ble det utført hyppige selvmordsangrep i Israel, noe som førte til at den israelske hæren strammet grepet om Vestbredden og Gaza betraktelig. Spesielt gikk dette ut over bevegelsesfriheten til palestinerne, som måtte gjennom et stadig økende antall kontrollposter og veisperringer for å forflytte seg.

I 2002 startet byggingen av den såkalte separasjonsbarrieren (også kalt muren), som strekker seg langt inn på Vestbredden og gjør deler av landet utilgjengelig for palestinere (Se kart over muren her). Separasjonsbarrieren har blitt fordømt av FN, og Den internasjonale domstolen i Haag har vedtatt at byggingen av muren er i strid med internasjonal lov.

I Mesha på Vestbredden skiller separasjonsbarrieren én familie fra resten av landsbyen. Foto: Ida Jørgensen Thinn

I Mesha på Vestbredden skiller separasjonsbarrieren én familie fra resten av landsbyen. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Samtidig fortsatte Israel utbyggingen av jødiske bosettinger på okkupert område; på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Bosettingene i disse områdene begynte etter Seksdagerskrigen i 1967, og tiltok for alvor på 1990-tallet.

Noen bosettere mener jødene er Guds utvalgte folk, og at de derfor har rett til å bo i hele det bibelske Israel, som inkluderer palestinernes Vestbredden og Øst-Jerusalem. Disse er viktige religiøse områder for troende jøder, og viktige ideologiske områder for nasjonalistiske israelere. Flertallet av israelske bosettere har imidlertid flyttet til de okkuperte områdene fordi den israelske staten tilbyr økonomiske goder som skattelette og billige boliger i disse områdene.

I dag bor det over en halv million bosettere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Bosettingene er ulovlige i henhold til folkeretten fordi de er bygget på palestinsk land. Byggingen av bosettinger forblir et av de største hindrene i fredsforhandlingene mellom Israel og palestinere.

Gaza-krigene

I 2005 bestemte statsminister Ariel Sharon å trekke ut alle israelske styrker og bosettinger fra Gaza. Israel bygde i stedet en mur rundt området og beholdt dermed kontrollen over inn- og utfart av både mennesker og varer. Militæroperasjoner blir også gjennomførte mot Gaza-stripen, hvor Hamas og andre militante grupperinger i Gaza svarer med å avfyre raketter mot det sørlige Israel. Disse rakettene har ikke ført til store tap av menneskeliv, men utgjør en konstant trussel for deler av den israelske befolkningen.

Den israelske byen Sderot ligger inntil Gazastripen, og blir jevnlig rammet av palestinske raketter. Denne barnehagen har bygget et rakettsikkert tak. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Den israelske byen Sderot ligger inntil Gazastripen, og blir jevnlig rammet av palestinske raketter. Denne barnehagen har bygget et rakettsikkert tak. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Israelske militæroperasjoner derimot har ført til massive ødeleggelser på Gaza. Blant annet gjennom en 22-dagers krig i årsskiftet 2008/2009, som resulterte i at 1400 palestinere og 13 israelere ble drept. Og en 50-dagers krig i juli 2014 der rundt 2200 palestinere ble drept, først og fremst sivile, inkludert over 500 barn. I tillegg ble 71 israelere drept, først og fremst soldater. Til tross for en del muntlig kritikk ble det ikke innført noen internasjonale sanksjoner mot Israel.

En palestinsk gutt står utenfor et hus som har blitt ødelagt av israelske bomber i byen Beit Lahiya på Gazastripen. Foto: EPA/Mohammed Saber

En palestinsk gutt står utenfor et hus som har blitt ødelagt av israelske bomber i byen Beit Lahiya på Gazastripen. Bildet er tatt timer før en våpenhvile mellom partene skulle ta slutt. Foto: EPA/Mohammed Saber

Mot en palestinsk stat i FN?

Til tross for sterkt press fra Israel og USA, valgte den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, å søke FNs sikkerhetsråd om medlemskap i FN som en palestinsk stat. USA varslet at de ville legge ned veto ved en behandling.

Palestinernes plan B var å søke FNs generalforsamling om å oppgradere sin status i FN til observatørstat uten fullt medlemskap. Dette fikk de innvilget i november 2012. 1. april 2015 ble Palestina også medlem i Den internasjonale straffedomstolen (ICC).   

I slutten av 2014 hadde 135 land i verden anerkjent Palestina som stat. Det utgjør 70 prosent av FNs medlemsland, som representerer 80 prosent av verdens befolkning. Norge er ikke blant disse. Israel og USA har kritisert palestinerne for å gå bort fra forhandlingssporet, mens palestinerne på sin side mener at de fint kan forhandle om fred med Israel selv om de anerkjennes som egen stat i FN.   

Den palestinske delegasjonen jubler etter at FNs generalforsamling innvilget Palestina status som observatørstat i FN. Foto: UN Photo/Rick Bajornas

Den palestinske delegasjonen jubler etter at FNs generalforsamling innvilget Palestina status som observatørstat i FN. Foto: UN Photo/Rick Bajornas

FNs rolle i konflikten

Den første fredsbevarende styrken som ble sendt av FN etter at organisasjonen ble opprettet i 1945, gikk til Palestina. Oppgaven var å få slutt på krigen mellom israelerne og palestinerne. Styrken er fortsatt i Israel og Palestina med samme mandat. Styrken består både av fredsobservatører og militære, og forsøker å forhindre sammenstøt mellom palestinere og israelere, etterse at sivilbefolkningen ikke utsettes for overgrep, og generelt følge med på hvordan fredsavtaler følges opp. FN-styrker i Israel og Palestina samarbeider med fredsstyrkene i Libanon og Syria.

FN har også en egen organisasjon, UNRWA, som arbeider spesielt med palestinske flyktninger. Gazas befolkning er helt avhengig av den bistand UNWRA gir innen helse og undervisning.

FN er del av den såkalte Midtøsten-kvartetten, sammen med USA, Russland og EU. Kvartetten er satt sammen for å finne løsninger på konflikten, men uten spesielt hell. 

FNs generalforsamling, og til dels Sikkerhetsrådet, har vedtatt en rekke resolusjoner om konflikten siden Israel ble opprettet i 1948. De fleste har kritisert den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene siden 1967. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner. I FNs sikkerhetsråd blir de fleste resolusjoner mot Israel stoppet av USA med sitt veto.

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur, og kommunikasjon (UNESCO) godtok Palestina som medlem i oktober 2011, noe som styrker Palestina i sitt ønske om å bli egen stat i internasjonale forum. USA kuttet sitt pengebidrag til organisasjonen i protest.

Palestinere som arbeider i Israel står i kø for å komme gjennom kontrollposten i Qalqilia. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Palestinere som har fått tillatelse til å arbeide i Israel står i kø for å komme gjennom kontrollposten i Qalqilia. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Norsk engasjement i konflikten

Norge har deltatt i fredsstyrken i Israel/Palestina siden 1956, og har også forsøkt å spille en rolle som megler og tilrettelegger for en fredsprosess med Israel. Dette førte bl.a. til den såkalte Osloavtalen i 1993, som var første gang Israel og PLO anerkjente og snakket med hverandre. Avtalen ble aldri gjennomført. I senere tid tid har Norge gått lengre i anerkjennelsen av den samlingsregjeringen Hamas og Fatah etablerte, enn mange andre land. Norge står nå sammen med en rekke andre land i fordømmelsen av Hamas' overtakelse av makten i Gaza, og støtter president Abbas og den midlertidige palestinske regjeringen.

Norge er for tiden leder av givergruppen til palestinerne og sliter med å opprettholde støtten fra de rike landene. Viljen til å bistå med nye midler til prosjekter og infrastruktur som Israel gang på gang utestenger, saboterer eller ødelegger, er alvorlig svekket. Norge spiller ellers nå en beskjeden rolle i den såkalte fredsprosessen.

Se tidslinje over konflikten og de omkringliggende landene

Kilder: Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforkning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, FNs fredsbevarende operasjoner, FN-sambandet, BBC, Aftenposten. --- Bøker: Nils Butenschøn, "Drømmen om Israel" (2006); Sune Persson "Palestinakonflikten" (2001); Eugene Rogan "The Arabs" (2011); Avi Shlaim "The Iron Wall" (2001); Hilde Henriksen Waage "Midtøsten" (2013).

Involverte land

FN-sambandet © 2015