Palestina

Både palestinerne og israelerne er folk med opprinnelse i Midtøsten. Hvem som historisk har mest rett til området er det sentrale spørsmålet i Midtøsten-konflikten i dag. Jødene ble drevet ut rundt år 70 etter Kristus, og ble da spredd over hele Europa og Midtøsten. I mange år ble de nektet adgang til området, mens de i sine nye land ofte ble utsatt for forfølgelse og overgrep. Som følge av blant annet inkvisisjonen i det sørlige Europa, valgte mange jøder på 1500- og 1600-tallet å bosette seg i Palestina igjen. Man regner med at den totale befolkningen i Palestina da var på 200 000, mens den jødiske befolkningen utgjorde omlag 15 000.

Den organiserte jødiske innvandringen til Palestina startet i 1882. Dette skjedde som følge av sionismens framvekst i Europa. Sionismen var en politisk bevegelse som arbeidet for en jødisk stat i Midtøsten. Sionistbevegelsen fikk sitt diplomatiske gjennombrudd i 1917 med den såkalte Balfour-erklæringen. Dette var en erklæring der den britiske regjeringen lovte å arbeide for opprettelsen av en jødisk stat i Palestina.

Jødisk innvandring til Palestina

Etter første verdenskrig gikk det osmanske riket, som Palestina var en del av, i oppløsning. Palestina ble underlagt britisk mandat, noe som satte fart på den jødiske innvandringen. Palestinerne likte dårlig utviklingen, og dette førte til stadige sammenstøt mellom den jødiske minoriteten, den arabiske majoriteten og den britiske mandatadministrasjonen. Jødeforfølgelsene i Tyskland etter 1933 førte til at innvandringen økte ytterligere, noe som gjorde at arabiske ledere i 1935 framsatte et krav om at den jødiske immigrasjonen måtte stanses. Jødene ble etter dette nektet utreise fra Europa, og mange ble av den grunn ofre for nazistenes dødsleirer. I 1940 utgjorde jødene om lag en tredjedel av Palestinas samlete folketall på 1 530 000.

En israelsk stat ble opprettet

Den jødiske innvandringen fortsatte også etter andre verdenskrig, og Europas dårlige samvittighet gjorde at opprettelsen av en israelsk stat hadde større støtte enn tidligere. Samtidig grep ekstreme jødiske grupper, blant annet Irgun, til våpen, og gikk til angrep på både briter og palestina-arabere. Dette fikk arabiske styrker av frivillige fra mange land til å blande seg inn i konflikten på palestinsk side. Den vanskelige situasjonen fikk britiske myndigheter til å trekke seg som mandatmakt i mai 1948, og overlate Palestina-problemet til FN. FN kom med en anbefaling om at Palestina burde deles i to, der jødene ble tildelt 54% av jorda, mens palestinerne fikk 46%. Dette ble akseptert av jødene, mens palestinerne, som utgjorde 70% av befolkningen, ikke ønsket at det skulle etableres en jødisk stat på det de mente var sin jord. Før FN rakk å behandle saken ferdig, proklamerte imidlertid den sionistiske ledelsen i Palestina i 1948 staten Israel for opprettet.

Den arabiske verden så FNs anbefaling og det internasjonale samfunnets støtte til opprettelsen av en jødisk stat som et svik mot palestinerne. Flere land hadde truet med å gå til krig dersom dette skjedde, og Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria gjorde alvor av trusselen. Israel ble derfor etter opprettelsen umiddelbart kastet ut i en toårig krig mot sine arabiske naboland, en krig de gikk seirende ut av.

Palestina sluttet å eksistere som et eget land

Da krigen endte i januar 1949, satt Israel igjen med et landområde som var 21% større enn FNs delingsplan hadde foreslått. Egypt tok Gaza, og Jordan okkuperte den såkalte Vestbredden. Palestinerne ble sittende igjen uten en egen stat, og Palestina opphørte å eksistere. 700 000 palestinere hadde flyktet fra områder som nå var okkupert av Israel. De hadde søkt tilflukt i flyktningleire i Gaza og på Vestbredden, og i nabolandene Jordan, Syria og Libanon. I den såkalte seksdagerskrigen i 1967 tok Israel Gazastripen og Sinai-ørkenen fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan og deler av Golanhøydene fra Syria. Etter seksdagerskrigen okkuperte Israel dermed hele Palestina, med det resultat at også om lag én million palestinere bosatt på Vestbredden og i Gaza kom under israelsk styre.

I flyktningeleiren Dikwaneh utenfor Beirut bodde mer enn 5000 palestinere i provisoriske skjul i 1970. Få år senere ble leiren ødelagt, og flyktningene flyttet til andre leire. (Foto: UN Photo/DB)

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO - Yasir Arafat

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO ble dannet i 1964, og ble ledet av Yasir Arafat fra 1969. Dette var en gruppering som var satt sammen av mange ulike palestinske motstandsgrupper som jobbet for et fritt Palestina. Flyktningleirene var de viktigste rekrutteringsplassene for den palestinske motstandskampen. Deler av motstandsbevegelsen sto bak terroraksjoner, blant annet flykapringer, for på den måten å rette oppmerksomhet mot palestinernes situasjon. Det diplomatiske gjennombruddet for PLO kom i 1988, da Arafat tok avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat. Omtrent samtidig utropte det palestinske nasjonalrådet (palestinernes parlament i eksil) den selvstendige staten Palestina, bestående av Gaza og Vestbredden. Mange land anerkjente staten, og det palestinske kravet om selvstyre og en egen statsdannelse ble forsterket av at det i 1987 brøt ut opprør i de okkuperte områdene i Gaza og på Vestbredden. I 1994 fikk palestinerne gjennomslag for kravet, og kunne for første gang stemme fram sine egne myndigheter. Samtidig forhandlet palestinske og israelske myndigheter for å få til en varig fredelig løsning.

Fredsforhandlinger mellom palestinere og jøder

På 1990-tallet gikk forhandlingene i riktig retning, og i den såkalte Osloavtalen ble man enige om at en palestinsk stat skulle opprettes i løpet av mai 1999. Forhandlingene fikk imidlertid en brå slutt da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist i 1995. Rabins arvtager Benjamin Netanyahu var langt mindre kompromissvillig enn sin forgjenger, og etter hans overtakelse ble frontene gradvis hardere. Utviklingen var den samme under Ariel Sharons ledelse (2001-2006). Siden Sharon fikk slag i 2006 har Ehud Olmert vært israelsk statsminister.

Israel okkuperer Vestbredden på nytt og bygger en mur

De siste årene har ikke partene klart å føre en meningsfylt dialog, volden har vært tiltakende og det går ikke lenger an å snakke om en fredsprosess. Partene fjerner seg i stedet stadig lenger fra hverandre. I 2002 okkuperte Israel nok en gang områder på Vestbredden. Dette var områder som de trakk seg ut av da Palestina fikk selvstyrerett på begynnelsen av nittitallet. Samtidig ble arbeidet med den omstridte sikkerhetsmuren påbegynt. Muren går tvers gjennom Vestbredden, og er angivelig bygget for å forhindre palestinske selvmordsbombere i å komme inn i Israel. Muren har blitt fordømt av FN, og den internasjonale domstolen i Haag har vedtatt at byggingen av muren er i strid med internasjonal rett.

Uenigheter mellom Hamas og Fatah

I januar 2006 vant Hamas valget i de palestinske selvstyreområdene og PLO-partiet Fatah mistet makten. Både USA og EU har Hamas på sin liste over terroristorganisasjoner, og de nye palestinske myndighetene ble møtt med en kald skulder i de fleste vestlige land. Da den nye demokratisk valgte regjeringen ikke ble anerkjent av verdenssamfunnet forsøkte Hamas å danne en samlingsregjering sammen med Fatah. Den økonomiske og politiske boikotten fortsatte med uforminsket styrke, og samarbeidsregjeringen brøt sammen. Det brøt igjen ut stridigheter mellom Fatah og Hamas, spesielt om hvem som skulle beherske sikkerhetsstyrkene og ha ansvaret for ro og orden. Stadige kamper endte med at Hamas overtok kontrollen i Gaza, mens president Mahmoud Abbas og Fatah har makten på Vestbredden. Israel kontrollerer alt som skjer på Vestbredden, med alle sine sjekkposter, veisperringer og militære styrker. Gaza er totalt isolert, og FN kommer med gjentatte rapporter om den katastrofale situasjonen for helse og ernæring.

Forholdet mellom Israel og president Abbas er bedre enn på lenge, da mange parter presser på for å styrke Abbas på bekostning av Hamas. Abbas har erklært unntakstilstand og opprettet en midlertidig regjering, som Hamas ikke godkjenner. Den er heller ikke godkjent av parlamentet, som forfatningen krever. President Abbas ønsker å arrangere nyvalg, noe Hamas har satt seg imot. Abbas problem er at hans selvstyremyndigheter ikke er representativ for den palestinske befolkning og at hans forhandlingsposisjon derfor er sterkt svekket.

Tretti FN-resolusjoner mot Israel

Israels operasjoner i Libanon og annekteringen av Golanhøydene har blitt møtt med forståelse, ettersom landet er er omgitt av fiendtlig innstilte naboer. Særlig har USA vært en viktig støttespiller for Israel, både økonomisk og militært. Siden slutten av 1980-tallet har imidlertid kritikken mot Israel vært økende. Særlig har man kritisert den brutale måten palestinere i de selvstyrte områdene blir behandlet på, og den stadige etableringen av nye israelske bosettinger på okkupert palestinsk jord. FN har etter hvert blitt forholdsvis klar i sin fordømmelse av israelsk praksis. Bare i løpet av 2004 vedtok FNs generalforsamling mer enn 30 resolusjoner der Israel ble kritisert for ulike forhold i de ulovlig okkuperte områdene. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner.I FNs sikkerhetsråd blir de fleste resolusjoner mot Israel stoppet av USA med sitt veto.

Flere mislykkede fredsforsøk

I november 2007 ble det avholdt en konferanse i Annapolis i USA hvor Israel og Fatah kom fram til en ”Felles forståelse om forhandlinger”. Dette innebar at begge partene skulle fortsette å arbeide for en fredsavtale og komme til enighet om en del kjerneforhold (disse er spesifisert i en tidligere fredsavtale) før slutten av 2008. Dette mislyktes, og gjennom hele 2008 forble Gaza isolert fra omverdenen, mens Hamas fortsatte å sende raketter inn i det sørlige Israel. Rakettene har ikke ført til store tap av menneskeliv, men har nådd langt inn i Israel, og utgjør en konstant trussel for store deler av den israelske befolkningen.

Israel angriper Gaza

I midten av desember 2008 opphørte en skjør våpenhvileavtale mellom Israel og Hamas, uten at partene klarte å komme til enighet om en ny avtale. Begge beskyldte hverandre gjensidig for å ha brutt avtalen , bl.a. som reaksjoner på drap og rakettangrep. 27. desember begynte Israel et omfattende luftangrep på Gaza 1400 palestinere og 13 israelske soldater ble drept i et angrep som rystet store deler av verden. Israel ble beskyldt for en for voldsom og uproposjonal reaksjon. Krigen raste i 25 dager og Gaza ble lagt i ruiner.

Fredsprosessen etter Gaza-krigen

To måneder etter Gaza-krigens slutt var det valg i Israel. Benjamin Netanyahu ble valgt til ny statsminister. Hans regjering består av partier og personer som historisk har kjørt en hard linje mot palestinerne. På tross av sterke løfter fra USA og president Obama om å få fart på fredsprosessen har Israel fortsatt sin isolasjon av Gaza og bosettingene på Vestbredden. Det rettes sterk kritikk mot Israels utbygging og overtakelse av palestinske boliger i Øst-Jerusalem, som palestinerne regner som sin hovedstad.

FNs menneskerettighetsråd nedsatte i 2009 en undersøkelseskommisjon. Resultatet ble lagt fram i en rapport kalt Goldstone-rapporten (navnet kommer fra den jødiske dommeren fra Sør-Afrika som ledet kommisjonens arbeid). Konklusjonen i rapporten var at både Israels hær og palestinske grupper hadde gjort seg skyldig i krigsforbrytelser, men at dette i særlig grad gjaldt Israel. I rapporten anbefales det at saken sendes videre til FNs sikkerhetsråd og at partene får et halvt år på seg til å nedsette en uavhengig undersøkelse av overgrepene i egne rekker. Hvis dette ikke følges opp anbefalte undersøkelseskommisjonen å gi saken videre til den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag (ICC). Goldstone-rapporten er behandlet og godkjent både i FNs menneskerettighetsråd og i FNs generalforsamling (2 ganger). Presset mot Israel om å opprette en egen uavhengig undersøkelse økte ytterligere ved andre gangs behandling i generalforsamlingen.

Det kan synes som dagens situasjon er mer komplisert og fastlåst enn noensinne. Samtidig mener mange at flere andre alvorlige konflikter og motsetninger i internasjonal politikk er relatert til denne konflikten, og at en løsning her ville være nøkkelen til en verden med mindre konflikter, terror og overgrep.