Sudan - Darfur

Historisk bakgrunn

Darfur er en region vest i Sudan på størrelse med Spania. Regionen består av fjell og slettelandskap og var på slutten av 1800-tallet et selvstendig rike. I 1916 ble regionen okkupert av britiske og egyptiske styrker og innført i Sudan. Da Sudan ble selvstendig i 1956 forble Darfur en del av landet.

Enkelte har forsøkt å framstille konflikten i Darfur som en religionskonflikt mellom kristne bønder og muslimske nomader. Men dette bilder blir for enkelt. For selv om deler av befolkningen i Darfur er kristen, er befolkningen i all hovedsak muslimer. Heller enn å være en religiøs konflikt har krigen dreid seg om råderett over vann, ressurser og olje. Kampen har i all hovedsak stått mellom sentralmyndighetene i Sudan, og opprørere som ønsker større grad av uavhengighet.

Hjemvendte flyktninger i Labado. Foto: UN Photo/Evan Schneider|

Frigjøringsbevegelsen vinner fram

Krigen i Darfur begynte så smått å ta til på begynnelsen av 2000-tallet. Enkelte grupper, blant annet det afrikanske Zaghawa-folket, mente de ble urettferdig behandlet av det arabiske styret i hovedstaden Khartoum. Mange mente regimet i Khartoum forskjellsbehandlet andre folkegrupper til fordel for arabiske muslimer. Andre har gått så langt som å kalle styret et rent apartheid styre. Zaghawa-folket, som i all hovedsak er svarte afrikanere, mente både regionen de bodde i, og folkegruppen deres som helhet, ble skjøvet ut fra alle beslutningsprosesser. Andre folkegrupper i Darfur, som Fur-folket og Masalitene hadde samme oppfatning.

I 2003 dannet en gruppe opprørere, med bakgrunn fra alle de nevnte folkegruppene, en væpnet motstandsgruppe kalt Darfurs frigjøringsfornt (DLF). Målet deres var å slå tilbake det de kalte militære overfall på landsbyene sine.

Motstandsgruppen skiftet raskt navn til Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM), og satte i 2003 i gang flere væpnede angrep på militære utposter i Darfur. Myndighetene i Khartoum forsto ganske tidlig hva som var på gang, men var allerede involvert i to andre militære konflikter blant annet en langvarig krig mot opprørsbevegelsen i Sør-Sudan. President Omar al-Bashir hadde derfor få militære styrker til overs for å sende til Darfur, og opprørerne hadde store framganger i starten.

I april 2003 klarte SLM overraskende å innta hovedstaden i Nord-Darfur, Al Fashir, der de drepte og arresterte et hundretalls regjeringssoldater og ødela mange store fly og helikoptre. Angrepet var en stor ydmykelse for den sudanesiske hæren, som aldri hadde opplevd noe liknende i sine mange år med konflikt i Sør-Sudan.

Ny strategi fra al-Bashir

Angrepet på Al Fashir ble et vendepunkt i krigen. Regjeringen i Khartoum bestemte seg nå for å innta en ny militær strategi for å nedkjempe SLM. I stedet for å sende inn egne militære styrker, bestemte de seg for å bygge opp en paramilitær styrke, rekruttert fra arabisktalende gjete- og nomadestammer. Utgangspunktet ble den såkalte  Janjaweed-geriljaen, som gjennom 1990-tallet hadde kjempet mot Masalit-folket i Darfur. Janjaweed var kjent for en hard og rasistisk framferd på slagmarken. Det ble ikke bedre denne gang. Væpnet til tennene, med våpen fra den sudanske regjeringen, vant Janjaweed raskt fram mot opprørerne, og startet regelrette massakrer mot sivilbefolkningen. De angrep alle landsbyer og tettsteder der det bodde mennesker fra de tre befolkningsgruppene opprørerne hevdet å representere. I løpet av våren 2004 hadde tusenvis av den ikke-arabiske befolkningen blitt drept og massakrert, og over en million mennesker var drevet på flukt fra Darfur. Den humanitære katastrofen var et faktum. De flyktende menneskene manglet mat, vann og forsyninger, og mange døde i forsøk på å nå flyktningleire i nabolandet Tsjad. Janjaweed sin framferd hadde klar karakter av etnisk rensing. Landsbyer med arabisktalende befolkning fikk stort sett være i fred, mens landsbyene til andre folkeslag ble brent til grunnen.

I løpet av 2004 og 2005 ble Tsjad trukket inn i konflikten. Janjaweed gjorde stadige militære framstøt over grensen til Tsjad og tok også livet av mange grensevakter. Regjeringen i Tsjad svarte med å gi militær og diplomatisk støtte til SLM og en ny opprørsgruppe som kalte seg rettferds- og likhetsbevegelsen (JEM). Det hører med til historien at JEM i all hovedsak rekrutterte sine medlemmer fra det afrikanske Zaghawa-folket, som i tillegg til å være bosatt i Darfur, også er bosatt i Tsjad. Blant annet er presidenten i Tsjad Zaghawa, og det er sannsynlig at han så seg tjent med å hjelpe Zaghawa-folket i deres desperate situasjon i Darfur.

Internt fordrevne flyktninger i Sudan ankommer flyktningleiren Zam Zam. Bilde: UN Photo/Oliver Chassot

Uenighet om FN-styrker

Samtidig hadde den økende humanitære krisen ført til at verdenssamfunnet fikk øynene opp for Darfur. Den Afrikanske Union (AU) fikk mandat og myndighet til å rykke inn i Darfur med en fredsbevarende styrke på 7000 mann. Men styrken var for liten til å kontrollere situasjonen. Flere forsøkt på fredssamtaler ble også iverksatt, og i mai 2006 klarte klarte USA å framforhandle en avtale med en av de større fraksjonene innenfor SLM og den ugandiske regjeringen. Avtalen la til rette for en avvæpning av Janjaweed og et økt selvstyre i Darfur. Den ga også en av SLM sine representanter en sentral plass i sentraladministrasjonen i Khartoum, men var likevel ikke nok til å stanse konflikten på bakken. Store deler av SLM godkjente ikke avtalen, noe heller ikke JEM-nettverket gjorde. Samtidig ble den sudanske regjeringen beskyldt for å forhandle om fred samtidig som de fortsatte krigen på bakken.

I 2005 inngikk regimet i Khartoum en fredsavtale med Sør-Sudan. Det frigjorde militære ressurser som kunne settes inn i Darfur. Høsten 2006 og våren 2007 økte kampene i intensitet, og konflikten ble mer og mer fastlåst. Den humanitære situasjonen i Darfur-regionen var verre enn noen gang og hundretusenvis mennesker ble sendt på flukt i eget land. Det internasjonale samfunnet presset på for å få inn fredsbevarende FN-styrker, men Omal al-Bashir nektet, og kalte slike planer for kolonialisme. Hardt press fra Kina, som er en viktig handelspartner for Khartoum, bidro imidlertid til å få FN-styrken på plass, og i oktober 2007 ble de første soldatene i en total styrke på 26.000 mann fløyet inn.

Ny fredsavtale

Sommeren 2008 startet Den internasjonale straffedomstolen ICC i Haag en etterforskning av president Omar al-Bashir. Han ble mistenkt for å være ansvarlig for alvorlige krigsforbrytelser i Darfur-regionen, og i mars 2009 utstedte domstolen en arrestordre på al-Bashir og enkelte av opprørerne. Omar al-Bashir svarte med å kaste ut 13 internasjonale humanitære organisasjoner fra Darfur. Samtidig begynte enkelte av opprørsgruppene å angripe mål også utenfor Darfur. I 2008 angrep rettferds- og likhetsbevegelsen (JEM) hovedstaden Khartoum og storbyen Omdurman, som begge ligger i det sørlige Sudan. Et hundretalls mennesker ble drept i angrepet. Likevel kunne det virke som om den nye FN/AU styrken hadde begynt å få kontroll på situasjonen, og i løpet av 2009 ebbet de verste kamphandlingene ut.

I januar 2010 inngikk Sudan en fredsavtale med Tsjad, som satte opprørsbevegelsen i Darfur under press. Avtalen la begrensninger på opprørernes tidligere bevegelser over grensen til Tsjad, og mange ble tvunget tilbake til Darfur. I desember 2010 kom det i stand fredsforhandlinger mellom opprørerne i JEM og regjeringen i Khartoum. Forhandlingene ledet fram til en ny fredsavtale i juni 2011 (Doha-avtalen). Avtalen består av flere elementer. Først og fremst skal den sikre økonomisk kompensasjon til befolkningen i Darfur som følge av det de har vært igjennom. I tillegg skal det opprettes et eget styringsråd for Darfur, med både lovgivende og utøvende makt over regionen. Dette styringsrådet skal kontrolleres av de tidligere opprørerne, før det skal avholdes folkeavstemning om regionens videre framtid. I motsetning til fredsavtalen som ble inngått mellom Nord- og Sør-Sudan i 2005, er det ikke lagt opp til noen avstemning om fullstendig uavhengighet for Darfur. Heller vil det bli en avstemning om ulik grad av regionalt selvstyre. Fredsavtalen sikrer også muligheten for at det kan utpekes en visepresident fra Darfur for Sudan.

Det er fortsatt uvisst om fredsavtalen denne gang vil bli respektert av partene. Mange av opprørerne i JEM har brutt ut og dannet en ny opprørsgruppe kalt frihet- og rettferdsbevegelsen (LJM) som ikke anerkjenner avtalen. Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM) har heller ikke godkjent avtalen.

Menneskelige lidelser

Ti år med krig, sult og konflikt har rammet befolkningen i Darfur hardt. Mange flyktninger er redd for å vende tilbake, og over halvparten av befolkningen på 6 millioner er fortsatt avhengig av hjelp utenifra. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) regnes nærmere 2 millioner mennesker i Sudan å være internt fordrevene eller på flukt. Flesteparten kan tilskrives konflikten i Darfur.

Hvor mange som har dødd som følge av konflikten i Darfur er nesten umulig å fastslå, men tallene som blir oppgitt ligger et sted mellom 200.000 og 400.000 mennesker. Flere organisasjoner har etterlyst en formell etterforskning av krigens humanitære konsekvenser. De fleste av dødsfallene (nærmere 80 prosent), skyldes sult, sykdom og underernæring heller enn krigshandlinger. Det viser hvor hardt konflikten har rammet sivilbefolkningen.