Vest-Sahara

Vest-Sahara var spansk koloni fram til midten av 1970-tallet, og het da Spansk Sahara. Da Spania trakk seg ut i 1975, gjorde både Marokko og Mauritania krav på landet. Begge nabolandene mente at Vest-Sahara hadde vært en del av deres land før Spania kolonialiserte landet. Marokko gikk inn med styrker og okkuperte hovedstaden. Samtidig erklærte frigjøringsbevegelsen, Polisario, Vest-Sahara for selvstendig. Den internasjonale domstolen i Haag aviste kravene til Mauritania og Marokko i 1975. Etter hvert gikk Mauritania bort fra kravet, men Marokko fortsatte sin okkupasjon. Selv om både FN og Haag-domstolen forlangte at det skulle holdes en folkeavstemning om saken, ble det overhørt av marokkanske myndigheter. De satte i stedet i gang en såkalt ”Grønn marsj”, der 350 000 sivile marokkanere bosatte seg i Vest-Sahara. Denne operasjonen ble av det internasjonale samfunnet sett på som en ytterligere opptrapping av okkupasjonen.

Sahrawier i flyktningeleiren Dakhla i Vest-Saharas naboland Algerie. (Foto: UN Photo/Evan Schneider)

Okkupasjon og geriljakrig

Polisario drev først krigføring med fast base i de sørlige delene av landet, men gikk etter hvert over til geriljakrigføring, da dette viste seg å være mer effektivt i kampen mot den marokkanske hæren. Mens Polisario fikk støtte av venstreorienterte land som Algerie, Libya, Nord-Korea, Cuba og Jugoslavia, ble Marokko støttet av USA. Nok en gang ble en lokal konflikt en del av den kalde krigen, slik man så flere eksempler på det afrikanske kontinentet (se blant annet Angola og Den demokratiske republikken Kongo).

Etter noen sammenstøt med geriljaen som ga store tap, valgte Marokko å konsentrere seg om den strategisk viktigste delen av Vest-Sahara. Området omfatter Vest-Saharas viktigste byer og landets store og verdifulle fosforforekomster og fiskeforekomster. Dette er naturressurser Marokko gjerne vil ha, og som også finansierer okkupasjonen. Marokkanerne bygget murer av sand rundt hele området, satte opp piggtråd og la ut landminer. I årenes løp har murer og piggtråd blitt flyttet flere ganger og området har blitt større. Dette til store protester og angrep av befolkningen og Polisasrio. I dag er landet så godt som delt i to av en 2200 km lang mur.

Våpenhvile

På slutten av 1980-tallet begynte man, ved hjelp av FNs spesialutsending, med forhandlinger mellom partene. I 1991 klarte man å inngå en våpenhvileavtale, og man bestemte at det skulle avholdes folkeavstemning i 1992 om Vest-Saharas uavhengighet. FNs fredstyrke, MINURSO, passer på at våpenhvilen blir overholdt, men folkeavstemmingen blir man ikke enig om. Det har ikke vært sammenstøt mellom Polisario og den Marokkanske hæren etter 1991.

Vest-Saharas opprinnelige befolkning, saharawiene, har lidd i konflikten mellom Polisario og Marokko. 160 000 mennesker bor fremdeles i flyktningleire i Algerie, i et område som regnes som ubeboelig. Flyktningene er avhengige av hjelp utenfra for å overleve. Situasjonen har blitt verre de siste årene pga av nedgang i bistand, og frustrasjonen er stor både blant flyktningene og saharawibefolkningen i de okkuperte områdene. På grunn av muren og landminene er det svært vanskelig for folket i sør og reise til og fra resten av Vest-Sahara

Nye forhandlingsrunder

I 2006 foreslo Marokko å gi området delvis indre selvstyre istedenfor en folkeavstemning, noe som ble blankt avvist av Polisario. Polisario ønsker fremdeles en folkeavstemming om uavhengighet. FN ledet nye forhandlinger mellom partene sommeren 2007, men samtalene ble avsluttet uten noe endelig resultat. Nye samtaler mellom partene har funnet sted i 2008 og 2009, og også nå i 2010. Spenningen mellom partene har derimot økt etter at Marokko holdt Palisario-aktivister i forvaring.