Hva er et land?
Hva er egentlig forskjellen på et land, en stat og en nasjon? Og hvem bestemmer hva som er hva? Her kan du lese mer om landene på Globalis.
Landene på Globalis
Av de 200 landene på Globalis er 193 medlemmer av FN, mens Vatikanstaten anerkjennes som stat med observatørstatus, og Palestina som en enhet med tilsvarende status. I tillegg kommer Vest-Sahara, hvor FN har engasjert seg i avklaringen av regionens status. Dessuten har vi valgt å inkludere Taiwan, samt de to små øystatene Niue og Cook-øyene, som er i fri assosiasjon med New Zealand, men som ikke er medlemmer av FN. Årsaken til at disse tre landene har fått sine egne landprofiler er at de figurerer på flere statistikker, samt at de er medlemmer i flere av de internasjonale avtalene vi har samlet på Globalis, noe vi har valgt å tolke som anerkjennelser av disse landenes suverenitet fra andre lands hold.
Hvor mange land eksisterer?
Hvor mange land som eksisterer i dag er et spørsmål det er umulig å gi et entydig svar på. Det amerikanske utenriksdepartementet anerkjenner 195 stater som selvstendige, mens Australia opererer med en liste på ikke mindre enn 240 land og handelspartnere. Det internasjonale fotballforbundet FIFA har 208 medlemsland, mens vi på Globalis altså har landprofiler for til sammen 200 land. Variasjonene skyldes behovene til de som lager listene: det er naturlig at en liste over handelspartnere og fotballforbund ikke stiller de samme kravene som lister over hvilke land man anerkjenner som selvstendige stater.
Hvem bestemmer?
Det er uenighet om hva som kan kalles et land, og hva som ikke kan det. I rettslig forstand vil et land vanligvis bestå av et begrenset, fast bebodd område som kontrolleres av en statsmakt. En statsmakt vil si en fast organisasjon som ivaretar landområdets interesser, både i forhold til landets innbyggere og i forhold til andre land. Statsmakten må ha full kontroll over hele landområdet for at vi skal kunne snakke om et uavhengig, selvstendig land. Denne kontrollen må anerkjennes av andre land som rettferdig og riktig. Det er med andre ord først og fremst andre lands anerkjennelse som gjør et land til et land. Begrepene land og stat brukes om hverandre, og betyr i de fleste sammenhenger det samme.
Uenigheten om hva som kan karakteriseres som land kommer av at det ikke alltid er like enkelt å avgjøre hva en statsmakt er, og hva det vil si å ha full kontroll over et gitt landområde. I tillegg kan ulike land være uenige om hvem som skal ha kontroll over hvilke områder, og menneskene som bor i et område kan være uenige i hvordan statsmakten styrer landet.
FNs rolle
Da de forente nasjoner (FN) ble opprettet i 1945, hadde organisasjonen bare 51 medlemsland. At medlemstallet i dag har steget til 193 land henger sammen med at det totale antall land i verden har steget dramatisk i årene som har gått siden 1945. FN som organisasjon tar ikke stilling til hva som kan karakteriseres som et land, og hva som ikke kan det. Dersom et land ønsker å melde seg inn i FN, må søknaden først behandles av Sikkerhetsrådet, hvor ni av de 15 medlemmene må gi sitt samtykke, og alle de fem faste medlemmene kan stanse søknaden på egenhånd. Dersom den passerer Sikkerhetsrådet, legges søknaden frem for Generalforsamlingen, hvor den må oppnå støtte fra minimum 2/3 av medlemslandene for å bli godkjent.
Omstridte områder
Foruten de 200 landene vi har her på Globalis finnes det en rekke landområder rundt omkring i verden som kjemper for sin egen selvstendighet, og retten til å råde over landområder de anser som sine. Dette er områder som Kashmir, Kurdistan, Ingusjetia og Tsjetsjenia. Felles for disse områdene er at de styres av andre land, men forsøker å løsrive seg. I tillegg til disse klart avgrensede landområdene finnes det mange folkegrupper som i dag kjemper for å få sine egne landområder. Mange av disse har organisert seg i De urepresenterte nasjoner og folkeslags organisasjon (UNPO), som arbeider for at disse minoritetene skal bli hørt og anerkjennes av det internasjonale samfunn.
Historie
Historisk sett er inndelingen av verden i forskjellige land nokså ny. Først så sent som på 1800-tallet begynte land å få den formen vi ser i dag. Før dette var landområdene i verden organisert svært ulikt – noen ble styrt av sterke, statslignende organisasjoner som hersket over tydelig avgrensede områder, mens andre ikke hadde formelle ledere i det hele tatt.
Et fellestrekk ved hvordan områder ble styrt og organisert i tiden før vi fikk formelle land, var at mennesker holdt sammen på grunn av kulturelle og språklige felleskap. Disse fellesskapene var uensartede og svært forskjellige, og der noen områder ble styrt av samme folkeslag i årtusener, bar andre områder preg av nomader som ikke følte eierskap til et bestemt område, men reiste fra sted til sted.
Til tross for at det ikke eksisterte land slik vi kjenner dem i dag, oppsto det opp gjennom århundrene er lang rekke forskjellige imperier. De viktigste forskjellene på disse imperiene og dagens land var imperienes uklare grenser, ofte sammensatte befolkning og varierende makt. Imperiene oppsto som oftest på grunn av lange erobringstokt, og når nye landområder ble erobret og innlemmet i imperiene innebar dette ofte overfladiske eller umerkelige endringer for de erobrede. Dagens land er på mange måter imperienes rake motsetning, men også deres arvtagere: selv om landene i dag er organisert på helt andre måter enn imperiene var, er mange av dagens land rester og bruddstykker etter tidligere tiders imperier.
Nasjonalisme
På 1600-tallet førte utbredelsen av det skrevne ord til økt bevissthet om språklige likheter og delt identitet, mens møter med andre kulturer og mennesker understreket og forsterket forskjeller og særpreg i de ulike folkeslagene. Dette førte til at ideen om at verden er inndelt i en lang rekke enhetlige ”nasjoner” med spesielle særpreg begynte å bre om seg. Nasjonene ble trukket frem som det naturlige felleskap for alle mennesker, og stadig flere tok til orde for å danne avgrensede landområder hvor de enkelte nasjonene kunne leve hver for seg og dyrke sine særpreg.
Hvor enhetlige og særpregede nasjonene egentlig var på dette tidspunktet er uklart. Ideen om en samlet nasjon kan i like stor grad spores til politiske og økonomiske som kulturelle og språklige motiver – da Frankrike og Italia ble opprettet som enhetlige land på 17- og 1800-tallet var det ikke stort mer enn 15% av innbyggerne i de to landene som snakket fransk eller italiensk, og langt færre var klar over hvilke land de bodde i.
Nye imperier
Parallelt med fremveksten av nasjonene begynte flere europeiske land å utvikle en ny form for imperier, basert på besittelser langt borte. Der de tidligere imperiene i hovedsak besto av sammenhengende landområder bar disse nye erobringene preg av en stadig tiltagende jakt på ressurser, og land så langt borte som i Afrika, Asia og Amerika ble underlagt europeisk herredømme.
De nye imperiene holdt stand helt til midten av 1900-tallet, og da det britiske imperiet begynte å gi fra seg mesteparten av sine besittelser etter andre verdenskrig ble det opprettet en lang rekke nye land over hele verden som fortsatt eksisterer i dag. Mange av disse landene var og er unaturlige sammensetninger på tvers av økonomiske, sosiale, etniske og religiøse skillelinjer, noe som fortsatt preger en lang rekke land som tidligere var del av større imperier. En annen utfordring er at flere av landene som ble erobret av europeiske land ikke gjennomgikk den samme industrielle og sosiale utvikling som resten av verden, ettersom de ble organisert utelukkende etter hvor mange ressurser som kunne hentes ut. Mange av disse landene er i dag blant verdens fattigste.
Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries
http://en.wikipedia.org/wiki/Empire
http://geography.about.com/cs/politicalgeog/a/statenation.htm
http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9333612
http://www.dfat.gov.au/geo/http://www.unpo.org/
http://www.fifa.com/aboutfifa/federation/associations.html
http://www.globalpolicy.org/nations/index.htm
http://www.snl.no/article.html?id=834703&o=1&search=stat
http://www.state.gov/s/inr/rls/4250.htm
http://www.un.org/geninfo/faq/factsheets/memberstate.pdf
Anderson, Benedict: “The New World Disorder”, i New Left Review 193 (1) s. 3-13, 1992
Anderson, Benedict: ”Exodus”, i Critical Inquiry , 20 (2), s. 314-327, 1994
Fleischer, Carl August: Hovedpunkter i folkeretten . Universitetsforlaget, Oslo, 1966
Rokkan, Stein: Stat, nasjon, klasse – Essays i politisk sosiologi . Universitetsforlaget, Oslo, 1993
Windheim, Ivar: I samfunnet – Internasjonal politikk. Aschehoug, Oslo 2004
Aktuelle lenker:
